Flaks er for Lottomillionærer

Jeg har sittet og hørt på utallige foredrag de siste årene. Jeg har hørt på den ene flinke foredragsholderen etter den andre. Okey, en del har vært ganske dårlige, men overaskende mange er ekstremt flinke i dette lille landet vårt. Det hender jeg kan kjenne på frustrasjonen over de som er så forbanna flinke! Pokker også, jeg vil også briljere på scenen slik de gjør. De anstrenger seg jo ikke engang?

For en stund siden kom det en dame bort til meg da jeg var ute på middag med noen venner. Hun var lettere bedugget, for å si det på den forsiktige måten.

«EYY, der har vi jo Otters!» skrålte hun lykkelig. «Du Otters, DU har vært heldig as! Snakk om å være på rett sted til rett tid! Ha ha!» fortsatte hun. «Du har hatt skikkelig flaks as!»

«Jeg vil vel ikke akkurat si at det jeg driver med er basert på flaks» mumlet jeg så høflig jeg kunne. Men den lykkelige damen hadde allerede mistet fokus og var på vei bort til restaurantens vannhull med målbevisste skritt. Selv ble jeg sittende og tygge på det hun hadde sagt.

Flaks? Jeg har riktignok fått en del forespørsler som det har vært lønnsomme de siste årene. Men jeg liker å tenke at jeg aldri ville blitt spurt om jeg ikke var flink.

Er det flaks at bloggen min blir lest av mange tusen lesere? Jeg tenker NEI! Jeg tenker nei fordi jeg vet at jeg har lagt uendelig mye arbeid i den. Ofte skriver jeg ti blogger som jeg må slette før jeg føler at jeg har en som er bra nok til å legges ut. Like ofte sitter jeg til klokken to på natta for å bli ferdig, selv om jeg vet at jeg må opp kl 06.00 og holde et foredrag i Drammen! Jeg øver, repeterer, terper og flisespikker.

Ja, jeg får de fleste oppdragene og forespørslene igjennom bloggen min.

Men det er ikke flaks. Det er hardt arbeid. Fordi det finnes ingen snarveier.

Er det flaks å være en av disse brilliante foredragsholderne som jeg beundrer? Jeg tenker igjen NEI! Disse folka har holdt på med dette i årevis. De har trent, terpet og jobbet mot én ting: Å bli gode. Skikkelig gode! De har lagt ned utallige timer på å finjustere kroppsspråk, formidlingsevne og fagtekstene.

Det er ikke flaks. Det er hardt arbeid. For det finnes ingen snarveier.

Det er få som er født med six pack og sprettrumpe. Det er få som kan synge eller danse sånn helt av seg selv. Det er få som løper fort eller er gode i jobben sin sånn ut av det blå. Det er få som kommer seg til toppen, en hvilken som helst topp, kun basert på flaks!

De aller fleste av har ikke et spesielt unikt talent. Den eneste grunnen til at den ene er bedre enn den andre er tøff, målbevisst jobbing. Over tid.

Det er ikke flaks. Det er hardt arbeid. Det finnes ingen snarveier.

Grunnen til at jeg poengterer dette er ikke for å «ta» deg som faktisk sitter på et talent, men snarere for å gi håp til deg som ikke føler at du er spesielt talentfull i noe. Du som har lyst til å bli en ener på ett spesielt felt, men som tror at du må ha et medfødt talent for å klare å bli best. Du trenger ikke flaks. Du trenger ikke talent. Det eneste du trenger er å tåle å jobbe mot noe du ønsker å bli god på. Du trenger innsatsvilje, pågangsmot og utholdenhet.

For vi har sjelden flaks sånn generelt her i livet. Men vi kan jobbe hardt mot å nå det vi ønsker allikevel. Det finnes sjelden snarveier – men det finnes en annen vei – hovedveien.

Flaks er for Lottomillionærer – hardt arbeid er for alle oss andre.meg pc

Christine – også kalt Otters (ikke spesielt talentfull i noe som helst)

http://www.dinlifecoach.no

4 kommentarer

Lagret under Uncategorized

Hopp, Silje, HOPP!

Jeg er så heldig at jeg treffer enormt mange flotte mennesker igjennom jobben min. Noen ganger treffer jeg mennesker som på et forunderlig vis klarer å snike seg litt inn under huden min. Disse menneskene har noe ekstra, noe udefinerbart som ikke er alle forunt.

Silje er et slikt menneskene. Hun er en jente som har enormt mye å gi, og jeg mener bestemt at hun har enormt mye å komme med!

Jeg tenker at når Silje har noe å si, så burde man lytte. Hun er ung av alder, men har en tyngde og erfaring som egentlig tilsier det motsatte.

Silje er kronisk syk. Hun har vært syk i mange år nå.

Silje har kjent på helse-Norge fra innsiden. På godt og vondt. Hun har blitt slått til bakken, hun har reist seg, og hun har gått videre. Sånt blir man sterk av. Sånt blir man modig av. Og sånt blir man klok av.

Silje har mye hun kan lære oss andre, men frem til nå har hun ikke turt. Jante har nemlig sittet på skulderen hennes og fortalt henne at ingen vil høre. Nå er Jante borte. I hvert fall for en liten stund. Og jeg har formanet Silje til å hoppe, selv om hun er redd. For når hun gjør noe hun er redd for, så er hun også på sitt modigste. Derfor hjelper jeg Silje med å hoppe nå – selv om hun ikke tør.

Så kjære venner, her har dere Silje. En modig jente som hopper selv om hun er redd. Hopp Silje, HOPP! ;-)
Gå inn på bloggen hennes og hopp sammen med Silje, du vil ikke angre!

Her er linken til Siljes blogg: Siljeantonsen

 

Christine – også kalt Otters

Silje Kristin Antonsen

Silje Kristin Antonsen. Foto:Marianne Otterdahl-Jensen

Legg igjen en kommentar

Lagret under Uncategorized

De lærer om livet – på en liten bane.

Da har Otters satt seg i sofaen med beina på bordet og et glass hvitvin. Nok en søndag er brukt i en håndballhall.

I dag var sesongens siste håndballkamper for gutter 11 år. Opp tidlig og inn i hvite og blå drakter. Peppe, heie på og skryte av små, spente gutter.

Parallelt med alle håndballkampene var det fotballturnering i dag. Ivrige gutter løper fra den ene fotballkampen og inn til neste håndballkamp. Av med leggbeskyttere og på med knebeskyttere.

Tett bak disse gutta kommer heiagjengen. Foreldrene. Selve støtteapparatet. De som heier, trøster og jubler. De som tar bilder. De som fyller opp biler og kjører milevis. Søndag etter søndag. De som er der, i tykt og tynt. Blide og ofte ganske frosne. Fra den ene kampen til den andre.

Blir de aldri lei?

Personlig blir jeg ofte lei. Drittlei.

Jeg er klar over at man ikke skal si sånt. Det er tross alt våre unge håpefulle vi snakker om her. Barnas fremtid og lykke.

Men det er stunder jeg heller ville sittet på hytta med et glass rødvin istedenfor å kjøre til Rakkestad eller Høland for å heie på poden i en liten halvtime. Det er stunder jeg heller ville vært på kafé eller rett og slett vært hjemme.

Men, da ville jeg gått glipp av en del. Av livet på en liten bane.

Jeg ville gått glipp av å se poden takle dårlige dommere og sleivete kommentarer. Jeg ville gått glipp av å se 11 åringer som tørker tårer og halter videre. Ikke pokker om de gir seg! Jeg ville gått glipp av å se den mest forsiktige spilleren endelig score sitt første mål. Jeg ville aldri sett at lagkameratene hans jubler høyere over hans mål enn sitt eget. Jeg ville gått glipp av ren glede og ren frustrasjon.

Denne halvtimen inneholder en hel verden av følelser og erfaringer. Alt på en liten halvtime. Alt på en liten bane. Det er oppturer og nedturer. Fra ett angrep til et annet. Vi snakker minutter her! Det er flere oppturer og nedturer på en slik kamp enn folk flest erfarer igjennom et helt liv!

Dette er gutter, og selvfølgelig jenter, som lærer å be motspilleren om unnskyldning når de har hatt en ufin takling. Dette er barn som lærer samspill og lagånd. Dette er barn som lærer å tape – og å vinne. De lærer om livet – på en liten bane.

Det er magisk.

Det er i grunn ekstremt mye vi lærer av å tilbringe søndag etter søndag i en håndballhall. Vi ser tross alt en helt verden med følelser og erfaringer her. Alt på en liten halvtime. Alt på en liten bane.

Jeg tar en slurk av mitt velfortjente glass hvitvin og tenker (i all beskjedenhet):

«Bra jobba, Otters! Og ikke minst; fordømt bra jobba dere trofaste foreldre som innimellom ønsker å sitte på hytta med ett glass rødvin, men som alltid ender opp i en håndballhall!»

Poden i farta. Jeg lovte å si at det ble mål ;)

Poden i farta. Jeg lovte å si at det ble mål ;)

Christine – også kalt Otters

http://www.dinlifecoach.no

 

 

 

13 kommentarer

Lagret under Uncategorized

Vi forsøkte å være normale. Det skal vi ha.

«Christine, hvorfor må det alltid være så mye leven rundt deg?»

En ganske velbrukt setning av mine oppgitte lærere på barneskolen. Jeg var ingen bråkebøtte, tvert i mot, men ting liksom bare skjedde allikevel.  Jeg vet ikke hvorfor det ble så mye leven rundt meg. Jeg funderte faktisk en del på det selv.

Jeg er ikke designet for å sitte stille og glo inn i en grønn tavle. Jeg levde for friminuttene og gymtimene. Jeg elsket å lage kopper av keramikkleire. Jeg digget å lage historier og å jobbe i grupper med morsomme prosjekter.

Jeg er ingen akademiker. Det er ikke verre enn det. Jeg gikk ikke inn under malen. Flinke jenter sitter stille og gjør mattestykkene sine. Rundt meg var det mest kaos. Jeg følte meg som et problem.

Men jeg forsøkte å late som jeg var normal. Det skal jeg ha!

barnebilder fra Helene 023

Jeg satt ofte ved siden av en gutt på barneskolen. Et (noe veslevoksent) skolelys. Han var den beste i klassen i alle fag. Han var rå på fylker og land. Han himlet med øynene da jeg (med stor entusiasme) oppdaget at Italia ser ut som en mann som tisser. Jeg kan fortsatt ikke se en globus uten å fnise.

Selv om denne gutten aldri innrømmet det, så vet jeg at han hatet å snakke høyt i klassen. Jeg var kanskje ingen akademiker, men var til gjengjeld god på å se mennesker. Jeg kunne med et halvt øye se at han led. Han satt på anke hele timen og forsøkte å smelte inn i interiøret slik at lærerne ikke skulle se ham. De gangene han måtte snakke i plenum stammet, rødmet og svettet stakkaren så kraftig at han sannsynligvis måtte hoppe rett i dusjen når han kom hjem.

Men han forsøkte å late som han var normal. Det skal han ha.

Selv om skolelyset og jeg var så forskjellige som det gikk an å bli, så hadde vi allikevel noe felles;

Vi slet med noe som er helt normalt, men som fikk oss til å føle oss annerledes. Som fikk oss til å føle oss som et problem.

Ingen fortalte oss at det er vanlig å være nervøs. Ingen fortalte oss at det er normalt å være umotivert når man må gjøre ting man ikke liker.

Det var heller ingen som fortalte oss at det finnes øvelser for å komme over både nervøsitet og lav motivasjon. Ingen fortalte oss at alle i klassen hadde NOE de trengte å jobbe med mentalt. Små og store ting. Hadde vi snakket om og satt ord på det, så ville vi forstått at alle hadde NOE som fikk dem til å føle seg litt unormale. Dette ville fått oss til å føle oss veldig normale. Men det fikk vi aldri vite, for vi snakket aldri om det.

Men vi alle forsøkte å late som vi var normale. Det skal vi ha.

Jeg vet ikke hvor mange henvendelser jeg får i løpet av en uke av fortvilede foreldre, besteforeldre, ungdom og lærere. Det er mange.

Dette betyr at det fortsatt finnes nervøsitet, mobbing, store ambisjoner, ønsker om å bli fotballproffer, skilsmisser, kjærlighetssorger og lav skolemotivasjon der ute. Dette betyr at folk fortsatt møter vegger og går på smeller. Det betyr at folk har drømmer de ikke aner hvordan de skal nå.

Så lenge dette finnes – har jeg en jobb å gjøre. Jeg må å fortsette å jobbe mot å få mental trening inn i skolen.

Så lenge det finnes ambisjoner og problemer i verden. Så lenge det finnes utfordringer og drømmer, vil jeg fortsette å jobbe mot å gjøre arvtagerne våre til mentalt sterke, trygge mennesker. Jeg vil jobbe mot et eget fag som fokuserer kun på å styrke menneskesinnet!

Mental trening gjør deg sterk, enklere får jeg liksom ikke sagt det! Trening over tid gjør det sterk – det samme gjelder mental trening.

Jeg gir meg fader ikke!

…..og jeg forsøker ikke engang å late som jeg er normal. Det skal jeg ha!   ;-)

Christine – også kalt Otters

Om du ikke fikk med deg Otters snakke om mental trening i skolen på NRK P1, kan du høre det på linken under.

Om du ikke fikk med deg Otters snakke om mental trening i skolen på NRK P1, kan du høre det på linken til venstre

http://www.dinlifecoach.no

 

 

Mellom himmel og jord, NRK P1. Otters snakker om mental helse som et fag i skolen her.

 

 

 

12 kommentarer

Lagret under Uncategorized

Her er vinnerene av billetter til KK dagen

Da er to heldige vinnere trukket ut. Det ble litt som å vinne i Lotto dette her, for responsen har vært helt enorm! Kjempegøy med engasjement!

Jeg skal ikke holde dere på pinebenken lenger:

Gratulerer masse til Jill Granlund og Malin Stolt 

(Jeg tar kontakt med dere)

Og til dere andre, dere er vinnere alle sammen uansett og jeg håper VIRKELIG jeg ser deg på KK dagen!

pokalerChristine – også kalt Otters

 

kkdagen_program

 

 

 

2 kommentarer

Lagret under Uncategorized

Otters GIR BORT 2 billetter til KK dagen!

Jepp! Du hørte riktig. Noen ganger finnes det faktisk noe som heter gratis lunsj, eller i dette tilfellet, gratis drømmedag!

Jeg er stolt av og veldig glad for å være KK`s faste coach og spaltist. I den anledning har jeg fått lov å GI BORT 2 billetter til KKdagen her på bloggen min.

I år er KK 140 år og det skal feires!

KK dagen 2013. Sprudlevann og gode venninner. God start på dagen!

KK dagen 2013. Sprudlevann og gode venninner. God start på dagen!

Den store, velkjente KK dagen blir i år ekstra storslagen og råflott. De kuleste foredragsholderen du kan tenke deg kommer.  Jens Stoltenberg, Jo Nesbø og Sigrid Bonde Tusvik, for å nevne noen. En hel dag med foredrag, underholdning, mat, sprudlevann og ikke minst en helt råååå goodiebag som du får med deg hjem til odel og eie. Dagen er fredag 04.april.

Mer informasjon finner du her: KK dagen facebook og HER

OTTERS GIR BORT 2 BILLETTER TIL KK DAGEN!

Det eneste du trenger å gjøre er å dele denne bloggen på facebook. Deretter skriver du «delt» i kommentarfeltet under denne blogg-linken på siden min på facebook.  Jeg vil da plukke ut to helt tilfeldige, heldige vinnere i løpet av torsdag 27.03

PS: Det er IKKE nødvendig å skrive «delt» i kommentarfeltet på selve bloggen.

ÅÅÅ, jeg elsker konkurranser!!

Så da gjenstår det bare å si: klar-ferdig -DEL!kkdagen_program

Håper vi ses!

Christine – også kalt Otters

 

56 kommentarer

Lagret under Uncategorized

Ta vare på flokken din

Ulempen med å være mental trener, er at det føles litt kleint å måtte innrømme tunge tider. Jeg har gått og tygd på denne bloggen en stund. Konklusjonen etter en god del tygging ble at nettopp fordi jeg er mental trener, så burde jeg innrømme at jeg også har tunge perioder.

Det siste halve året har jeg hatt den mest utfordrende perioden i mitt 40 årige (unge) liv.

Karrieremessig har har jeg ingen grunn til å klage. På det private området har det vært litt verre. Både mine nærmeste og undertegnede har slitt med helsa, sånn bokstavelig talt. Når vi har trodd at ting ikke har kunne bli stort verre, har det blitt nettopp det. Når vi har trodd at nå, NÅ lysner det snart, har det blitt enda mørkere. Vi har vært igjennom hele spekteret av fortvilelse, sinne, avmakt og sorg. For å si det på godt norsk; det har vært helt jævlig!

Jeg vet at jeg ikke er i en unik situasjon. Vi har alle tunge perioder i større eller mindre grad. Men for meg og mine har dette vært unikt og spesielt. For oss er denne situasjonen hverdagen.

I denne perioden har jeg kjent på hvor viktig gode støttespillere er. Jeg har virkelig fått merke hvor inderlig godt det er å ha et nettverk som bryr seg.

Karl Erik Bøhn var et av mine store idoler.
Han var en fabelaktig coach i håndballmiljøet og et fantastisk menneske med grunnleggende gode verdier.

Karl Erik sier i sitt avskjedsinnlegg til TV2 at vi i våken tilstand tenker 90% på «meg og mitt», og at vi heller burde slappe av og si til oss selv at vi er bra nok. Han ber oss også om å ta vare på flokken vår.

Disse ordene har jeg tygd mye på den siste tiden. Det slår meg hvor inderlig sanne de er.

Husker vi å bry oss? Gidder vi å bry oss om andre enn våre aller nærmeste? Sånn helt ærlig?

Vi lever i et samfunn hvor vi i stor grad er opptatt av vårt. Det er liksom ikke plass eller ork i hverdagen til å bry oss om noen utover de som bor under samme tak.

Så lenge poden er med i fotballgjengen og blir inkludert, så er det ikke så farlig med de to andre som faller utenfor. Så lenge go`jenta blir bedt på overnatting sammen med de andre jentene, så er det lett å se forbi hun som ikke blir spurt. Vi har nok med vårt, rett og slett.

Jeg kjenner jo på dette selv. Når jeg og mine har det bra, så glemmer jeg ofte de som trenger å bli husket. Jeg er klar over at jeg sitter i glasshus, men herregud så mye jeg har lært på dette området det siste halve året!

Poenget er, at det finnes omtrent ikke noe i denne verden som er så nedbrytende som å føle seg glemt, spesielt når man trenger å bli husket!  Ofte er det så lite som skal til. En sms, en telefon, en liten tur innom for å si hei. Samma hva, bare du viser at du bryr deg.

«Ta vare på flokken din», sier Karl Erik.

Det er trist at «flokken»ofte begrenser seg til de som kun bor under samme tak. Hva om vi utvidet flokken litt? Kanskje til klassekameratene til barna? Eller til de venner og bekjente du har? Eller naboene?

Om alle tok bittelitt ansvar for en litt større flokk, så ville verden blitt et bedre sted å leve. Tenk deg å møte tunge perioder med en hel flokk i ryggen? En flokk som bryr seg og som har forståelse for hvordan du har det.

Ta vare på flokken din, for du vet aldri når du trenger en flokk selv.

……og da gjenstår det bare å spørre: vil du være en del av flokken min? ;-)

Christine – også kalt Otters

Et lite utvalg av min herlige flokk:)

9 kommentarer

Lagret under Uncategorized