ChristineOtterstad – også kalt Otters

Hei dere 🙂

Nå fremover skal jeg dele noe små smakebiter fra boka mi «Historien om Maria – en bok om å gi barn og ungdom mental styrke».

Håper det vekker nysgjerrigheten din til å lese mer 🙂 Den er forresten en perfekt julegave ❤

«La oss si at du sitter på bussen. Inn på bussen kommer to bekjente av deg. De nikker til deg med et halvsmil om munnen, før de setter seg noen seter foran deg. Her er det mye rom for tolkning.

«Hvorfor kom de ikke bort? Hvorfor smilte de så svakt? Er de sure? Det er sikkert fordi sønnen til en av dem ikke ble bedt på siste vennegruppe. Nå sitter de nok og snakker om hvor dårlig gjort dette var. Idioter!»

Slik kan vi holde på i det uendelige. Eller rettere sagt, slik holder vi på i det uendelige. Vi kunne selvfølgelig også valgt å tenke det motsatte, som at det var koselig å se dem igjen og at det var hyggelig at de skulle på venninnetur til byen. Det var uansett ikke ledig ved siden av deg, og da er det naturlig at de satte seg litt bortenfor. Slik går det også an å tenke, i det uendelige.

Men er det strengt tatt nødvendig å tenke så mye om slike situasjoner i det hele tatt? De er som de er. Det har ingen nytteverdi å bruke masse energi på uvesentligheter, positive eller negative. De kom inn på bussen, smilte litt, og satte seg ned. FERDIG SNAKKA!

Øve deg å på å la slike situasjoner være i fred. Hold deg til fakta. Hold tanker og følelser utenfor. Det har nemlig ingen hensikt å gruble så mye. Du blir uansett ikke noe klokere så lenge det er deg selv som legger mening i situasjonen. Dette er bare tankespinn fra din side, og har ikke rot i virkeligheten. Ingen av oss er tankelesere, dessverre, vi leser kun våre egne tanker. Og vi har nok av utfordringer med dette om vi ikke skulle begynne å ta ansvar for andres tanker også.»

Boken min får du kjøpt i bokhandlerne, eller bestill den på Cappelen Damm så får du den i posten om få dager.

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på faceook her

neste kurs med Otters og Maria er i Bergen. Vil du vite mer? Sjekk ut dette

Jeg har holdt på i en del år nå. Vært mye rundt i Norges land og holdt foredrag om hvordan vi best mulig kan utruste ungene våre mentalt. Mange, altfor mange foreldre, er smådesperate etter læring og kunnskap som de kan ta med hjem til barnet eller ungdommen sin som sliter.

«Han  sliter for tiden» sier de «Vi vet ikke hva vi skal gjøre for å nå frem til ham! Han sitter kun på rommet sitt og sturer» Jeg ser rådvillheten og motløsheten i blikkene deres og håper intenst at jeg kan bidra med hjelp og håp.

Jeg har også vært mye rundt hos andre foredragsholdere. Samme sjanger, men ofte med litt forskjellig vinkling. Ofte er det barske menn, ofte er det idrettsstjerner som har lagt karrieren på hylla og noen ganger en psykolog eller to som klarer å få selv det tørreste stoffet til å fremstå som småvittig og tøysete.

Alle disse eventene, foredragene og kursene har to fellesnevnere: 1) Folk kommer fordi de ønsker å lære noe nytt inne mental trening som de kan bruke på seg selv og på ungene sine. 2) salen er som oftest kjemisk ren for mannfolk.

Hvor pokker er mannfolka?

Jeg må rett og slett spørre! Ikke for å ta noen eller henge ut noen. Ikke fordi jeg er en sinna rødstrømpe eller mannehater, men fordi jeg lurer.

Hvorfor er det (nesten) bare mammaene som søker ut etter kunnskap på dette området?

Tror dere ikke på sånne mentale greier? Finner dere andre måter å tilegne dere samme kunnskap på? Har dere ikke tid? Appellerer det rett og slett ikke til menn?

Sånn helt seriøst, jeg bare lurer?

Christine – også kalt Otters

Det er ikke det at jeg ikke har prøvd, det skal jeg ha! Jeg har virkelig gjort mange gode forsøk på å bli selve svaret på indre ro. Jeg har, helt ærlig, en dyp, indre drøm om å være en blanding Henriette Lien og Dalai Lama. Men jeg har frem til nå styrt unna de store resultatene.

Yogamatta ligger klar og overmoden i skapet. I skuffen ligger det intet mindre enn tre kule yogapants og to flortynne, myke yogagensere i duse farger som får meg til å føle meg som selve vårkolleksjonen til Sand. Problemet er at det hjelper ikke!

Sist jeg forsøkte meg på en på en yogaklasse (husker ikke hva klassen het, men den var åpenbart for permitterte gummimennesker og profesjonelle turnere) måtte jeg smyge meg ut etter ti minutter fordi den ene rumpeballen min sovnet og nektet å våkne igjen! Da jeg etter flere forsøk med massasje, klyping og desperate klaps ikke fikk liv i den, ble jeg redd for at den skulle dø. Jeg vet at rumpeballer ikke dør i løpet av en yogaklasse, men tanken vokste seg så stor at jeg til slutt fikk panikk.

Nederlaget var selvfølgelig stort, både for meg og for skinka mi. Hva feiler det meg? Hvorfor klarer jeg ikke noen stakkars minutter med flow, indre ro og kun meg selv og mine tanker?

For å få liv i skinka mi igjen og for å føle at jeg hadde gjort NOE på trening, gikk jeg på mølla for å løpe ut litt frustrasjon. Skinka mi våknet til liv etter et par kilometer, og hodet konsentrerte seg om den nye spillelista på Spotify. På TV´n foran meg gikk svenske Hollywoodfruer, og det var deilig å hvile øynene på slik åpenlys galskap. Jeg skvatt så jeg holdt på falle av mølla da yogainstruktøren kom bort til meg og spurte forsiktig om alt var bra med meg.

«Er dere ferdige allerede?» kvekket jeg.

«Ja, vi har holdt på en time nå» svarte hun.

«Oi, det gikk fort» svarte jeg og observerte at jeg hadde løpt nesten en mil. «Du skjønner det, at jeg jobber med å bli et sånt mindfullnessmenneske som kommer lett inn i flow og flytsonen og sånne ting. Men jeg klarer det ikke!» fortsatte jeg oppgitt. «Jeg tror jeg bare må gi opp.»

Til tross for nok et nederlag i min søken etter flow, flyt og mindfullness følte jeg meg pussig nok både lett til sinns og ganske opplagt da jeg tuslet hjemover. Jeg var faktisk så opplagt og klar i hodet at det slo meg at det kanskje finnes andre måter å komme i flytsonen på? Kanskje det ikke er et must å være rå i yoga, eller i mindfullness? Kanskje det som skal til, i hvert fall for meg, er en løpemølle, Spotify og Svenske Hollywoodfruer?

Var på KK camp i forrige. Fikk litt farge 🙂 høhø

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på facebook

Vil du være med Otters og Maria på kurs om hvordan du blir mentalt sterk? Sjekk dette

1. Irriter deg over været. Gjerne over årstidene også. Egentlig burde du irritere deg over at du bor i feil land, da er du helgardert.
2. Vær litt småmisunnelig på de rundt deg. Spesielt på de med god råd. Husk at de kan gjøre mye som ikke du ikke har råd til.
3. Vær bitter på foreldrene dine. De burde helt klart gjort en bedre jobb. Ikke bare var de dårlige foreldre, nå stiller de fader ikke opp som besteforeldre heller. Før gjerne regnskap på hvilket barnebarn som får mest oppmerksomhet.
4. Minn kjæresten din daglig på at kroppen hans var mye mer sexy før han la på seg de ekstra kiloene.
5. Minn deg selv på at din kropp var mye mer sexy før du la på deg de ekstra kiloene. (Det gir størst effekt om du gjør dette på vinterstid i lys fra lysstoffrør foran et stort speil i den trusa med slækk strikk. Ikke smør kroppen eller barber legger først.)
6. Fokuser på alt du ikke kan gjøre fordi du ikke har tid. Tenk over alle ferieturene, kafébesøkene, treningsøktene og all kosen du går glipp av fordi du må gjøre kjedelige ting.
7. Vær kranglete. Sånn jevnt over. Det er i grunn få du ikke kan hakke på. Du må bare gå litt inn for det. Alt fra kassadamer til ungene til gubben til lærere kan krangles med.
8. Ring ofte til venninner, moren din eller kjæresten din og syt over det som måtte irritere deg akkurat denne dagen. Om de ikke tar telefonen: ring igjen og igjen og igjen. Om fortsatt ingen svarer: skriv det på facebook isteden.
9. Minn deg selv på at du egentlig kunne hatt et bedre liv om bare ……………….(Her kan du fylle inn det du mener passer best)
10. Hver morgen når klokka ringer bør du tenke at dette er altfor tidlig, det er altfor lenge til helg og at du hater å stå opp. Når du kommer ut av dusjen kan du kjøre en ny runde med nr 5.
11. Vær prinsipielt kritisk til nye ting og samfunnets utvikling generelt. Alt fra teknologi, integrering og ungdommens måte å tenke på. Vær kritisk til alt du ikke har kommet på selv.
12. Bruk en del tid på å irritere deg over eksen.
13. Tilbring mest mulig tid med negative folk.
14. Baksnakk andre så ofte du kan. Går du tom for kjentfolk kan du bare begynne på kjendiser, der er det nok å ta av.
15. Aldri lytt til andre. Prat mest mulig om deg og ditt. Husk å avbryte så ofte som mulig om noen skulle slumpe til å få inn noen ord.
16. Irriter deg over at folk legger ut bilder av mat, trening, unger, sydenturer, skiferier og av katta si på facebook.

LYKKE TIL!

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på facebook her

Er det ikke pussig hvordan bildene i hodet (veldig) ofte ikke samsvarer med virkeligheten?

For noen dager siden bestemte jeg for å være på hytta helt alene. Jeg har en bok å skrive ferdig, jeg har KK artikkel som skal sendes inn og jeg har flere oppdrag som står på vent. Jeg trenger arbeidsro.
Jeg så for meg at jeg skulle sitte i min lille røde stuga med en varm tekopp og en romantisk, stor og lodden Dorthe Skappelgenser. Kreativiteten skulle trille ut igjennom fingrene som danset lynraskt og lekent over tastaturet. I pausene skulle jeg tusle ned til stranden og skue utover sjøen med en indre ro som ville vippet selve Dalai Lama av pinnen. Jeg skulle bli selve svaret på mindfullness!

Da jeg sto på verandaen og vinket farvel til folka mine begynte det å demre for meg at jeg muligens hadde gjort en liten feilvurdering av meg selv. Jeg hadde helt glemt at jeg er ekstremt mørkeredd, at jeg har en fantasi som lever sitt eget liv og er avhengig av folk rundt meg 24/7. Den indre roen glimret med sitt fravær, men på den andre siden fikk jeg støvsugd hele hytta, satt en pizzadeig til heving, sett Sinnasnekkeren, spist en pose Svenske Bilar, sjekket 13 ganger om døra var forsvarlig låst og ringt alle som sto på telefonlista mi for å slå av en prat.

Jeg kunne formelig høre Hanne, venninnen min, himle med øynene da jeg ringte og fortalte at jeg nettopp hadde oppdaget at jeg ikke var særlig god på å være på ei hytta mokk alene milevis fra folk.
Marianne, venninne nr 2, minnet meg på at jeg er redd for alt! Jeg var til og med redd for HENNE da jeg var liten – og hun ser ut som et lykketroll på Proxac!

(De så det komme, begge to! Idioter!)

Vi lager oss ofte perfekte bilder i hodet. Vi jasser opp store forventninger rundt ferier, om hvordan et ekteskap skal se ut, hvor inspirerende en jobb skal være og rundt oss selv. Poenget er at ting er sjelden slik i virkeligheten. Unger kjeder seg og er ufordragelige i feirer også. Gubben slutter som regel å kjøpe blomster etter at den første forelskelsen har lagt seg og jobb er for mange kun en jobb og ikke et kall. Det er slik livet ER for de fleste av oss.

De aller mest glansede bildene er som oftest kun ikke i våre hoder. Men, innimellom disse bildene ligger det små negativer som bør tittes nærmere på. Disse negativene er ikke så enkle å se som de store bildene, men de er der. Disse små negativene er det ekte livet og de befinner seg overalt. De ligger i kjæresten sitt smil, de ligger i bilringene du har fått rundt magen fordi du har kost deg på venninnekvelder. De ligger i det møtet du var helt på høyde på jobben og de ligger i helt vanlige tacokvelder. De ligger i en biltur med en kaffe i hånda. De ligger ikke i den dyre presangen du fikk av kjæreste, de ligger i det faktum at kjæresten har satt av tid og energi på å faktisk skaffe den. De ligger i smsene fra venninnene dine der de skriver at jeg kan ringe fra hytta midt på natta om jeg vil, de skal legge telefonen på puta. Det er disse små negativene som er livet.

Vi kan ikke konstruere livet i perfekte bilder på forhånd for så å etterleve de. Skuffelsen blir nemlig stor når vi oppdager at bildene i hodet ikke engang blir i nærheten av virkeligheten. Livet ligger i de små negativene som vi graver frem fra de store perfekte bildene. Om du KUN går etter de store, glansede bildene havner du nemlig fort på ei hytta milevis fra folk med altfor store forventinger til deg selv og en altfor stor Dorthe Skappelgenser.

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på facebook her

8.mars er jeg en av mange kule foredragsholdere på årets happening She Conference. Du kommer vel?

Fra lykkelige stunder der hytta var full av folk og sommeren lå foran oss.

Da jeg var liten gledet jeg meg alltid til å bli voksen. Jeg gledet meg til aldri å føle meg usikker, utenfor eller ensom. Jeg gledet meg til å vasse i indre trygghet. Jeg gledet meg til å gå i alle verdens selskaper og sosiale settinger uten å grue meg. Jeg så for meg fancy selskaper der jeg svinset litt sånn lekent og sprudlende rundt blant venner. Ingen følte seg utenfor, ingen lurte på om de var gode nok eller om det de sa var dumt. Vi var jo voksne, må vite. Voksne tenker ikke sånn….

Det siste året har jeg brukt mye tid på finne min egen indre trygghet. Den har nemlig alltid glimret med sitt fravær. Dette måtte jeg skuffet konstatere da jeg rundet 30 år og innså at min barndoms overbevisning var intet annet enn sprøyt.

Da jeg kom i tyveårene tittet jeg forundret opp og lurte på når denne indre tryggheten skulle inntreffe? Jeg kunne kalle meg voksen, så hvorfor kom den ikke? Da jeg rundet 30 begynte jeg å føle meg snytt. Da jeg nærmet meg 40 innså jeg at jeg ikke bare var voksen, jeg nærmet meg middeladrende. Jeg var middelaldrende(!) og status var at jeg fortsatt var et menneske uten et snev av indre trygghet.

Indre trygghet kommer ikke rekende på ei fjøl selv om vi kan kalle oss voksne. Nesten tvert imot vil jeg si. Fraværet av trygghet vil for mange bli mer påtrengende og tydelig i løpet av årene, fordi vi ofte går med en forventing om at det nå burde vært annerledes.

Selv måtte jeg ta en runde med meg selv for noen år siden. Jeg ønsket, en gang for alle, å lande i meg selv. Jeg var innstilt på å gjøre den jobben som krevdes og jeg var innstilt på å bruke den tiden det måtte ta. Jeg var overmoden for en forandring. Jeg fant ut noe veldig viktig. Jeg hadde lett på feil sted. I alle år hadde jeg lett der ute etter noe (eller noen) som kunne hjelpe meg i å finne tryggheten inni meg. Men tryggheten finnes ikke der ute, den finnes kun inne i oss. Vi kan selvfølgelig oppsøke både steder, situasjoner og mennesker som inspirerer og trigger vår indre trygghet, men faktum er at selve trygghetsfundamentet bor kun ett sted, inne i deg. Selv klarte jeg å finne min indre trygghet ved å fokusere på tre ting:

Uselviskhet: Uselviskhet er et ord vi bruker lite, men som vi med fordel kan ta i bruk igjen slik samfunnet har blitt. Det første jeg måtte øve på var å sette meg selv til side. Jeg begynte å fokusere på menneskene og verden rundt meg og mindre på meg selv. Det var deilig befriende å sette mitt eget ego til side og bare få lov til å bry meg om andre. Jeg pleier å si «Jo lavere selvtillit, jo høyere ego»; dette er det verdt å tenke litt på.

Bra nok: Joda, det er en banal setning, men den har enorm makt om du bare sier den ofte nok til deg selv. Minn deg selv på at du er bra nok som du er. Jo oftere, jo bedre. Ingen er som deg, og ingen kan gjøre en bedre jobb i å være deg enn nettopp deg selv.

Meditasjon: Jeg hadde aldri trodd at jeg var typen til å meditere, men så feil kan man ta. Meditasjon har gjort at jeg evner å være mer til stede i enhver situasjon og ikke minst i meg selv. Jeg har fått bedre konsentrasjon og et bedre fokus på det som er viktig. Men viktigst av alt, jeg har funnet tryggheten i meg selv.

Jeg svinser fortsatt ikke lekent og sprudlende rundt i selskaper, men jeg kan ikke skylde på manglende indre trygghet lenger. Jeg tror jeg vil skylde på at jeg er blitt middelaldrende.

Christine – også kalt Otters

(Dette innlegget er tidligere publisert i min faste spalte i KK)

Følg Otters på Facebook her

Kjære venner,

Det er ikke ofte jeg legger ut «andre ting» her på bloggen, men noen ting er viktigere enn andre og da er det innafor med et unntak.

Det er faktisk ikke SÅ mange år siden vi kvinner ikke hadde krav på lik utdannelse som menn, eller hadde krav på lik lønn for likt arbeid. Vi skal heller ikke lenger tilbake enn til 8.mars 1908 før vi kvinner fikk stemmerett. I Norge er 8. mars blitt en viktig markering som feires av både kvinner og menn.

Dette er viktig, kjære venner. Det er viktig fordi hele verdensbildet forandres gjennom slike fremskritt og gjennombrudd innen menneskerettigheter.

«She Conference» 8. mars 2017 er en dag der formålet er nettopp å løfte frem kvinner. Det er en dag der sterke, modige kvinner inspirerer, og ikke minst formidler, sine egne personlige suksesshistorier og sin kunnskap. Det er en dag til ære for deg 🙂 Dette er en dag hvor vi kvinner løfter hverandre opp og frem. Ikke fordi vi må, men fordi vi vil!

Anita Krohn Traaseth kommer og deler ut 2 priser til «Årets She», én for entreprenørskap og én for ledelse.

I fjor vant Silje Landevåg fra Trondheim, gründer av GetInspired.no. I 2015 var det Hanne Finstad, gründer og leder av Forskerfabrikken, som vant.

Nominering
Nominasjonene gjøres av «deg og meg». Her har hvem som helst mulighet til å løfte frem en leder eller gründer som fortjener å vinne prisen. Ambisjonen er at dette skal bli «Oscar-prisen» for kvinnelige gründere og ledere i Norge.

HVEM VIL DU SKAL VINNE I ÅR? Dette kan DU bestemme. Hvem vil du løfte frem? Hvem fortjener Årets She?

Nominasjonsskjema, kriterier og juryen finner du her: Årets She

Jeg tenker at vi er sterkest sammen og jeg skal gjøre alt jeg kan for at du går hjem fra denne dagen med et pågangsmot som kan flytte fjell!

Sees vi?

She Conference 2017

Christine – også kalt Otters

Har du noen gang hatt fylleangst uten å ha drukket en dråpe? Det har jeg!

Før kunne jeg gå i dagesvis og ha vondt i magen over noe jeg hadde sagt i syklubben eller i andre sosiale settinger. Jeg kunne ha en uggen følelse av å ha sagt for mye, feil ting, ha avbrutt litt for mange ganger eller ha sagt noe sårende. Jeg rotet meg oppi en del verbalt surr fordi jeg plapret løs uten å kjenne etter om de sosiale antennene satt på riktig sted.

En kollega sa til meg for noen år siden: «Kjære deg, slutt å ha et så stort ego at du går rundt og tror at alle er så forbanna interessert i deg og din person hele tida!»

Jeg visste jo på forhånd at jeg ikke er verdens midtpunkt, men det er på en måte tøft å få det bekreftet uansett!

Kollegaen min er tøff og direkte, men veldig flink (jeg er bittelitt redd ham). Derfor la jeg meg flat og spurte om han kunne hjelpe meg. Det kunne han. Han hjalp meg ved hjelp av kun et par setninger;

«Lytt til det folk sier, ikke bare hør etter, men lytt ordentlig. Vær interessert i mennesket du snakker med. Vær nysgjerrig. Da glemmer du ditt eget ego. Den personen du snakker med blir viktigere.»

Hører du skikkelig etter når andre snakker? Eller tenker du mest på hva du skal si? Hvor ofte avbryter du? Det kan nemlig indikere hvor godt du hører etter.

Det er en grunn til at vi er blitt utstyrt med TO ører og bare ÈN munn. Lytt mer enn du snakker.

Jo mer du konsentrer deg om den andre personen – jo mer glemmer du deg selv og egoet ditt. Flytt fokuset utover! Da glemmer du å bekymre deg for dine egne «dumme» kommentarer. Du legger fokuset over på den andre personen. Og den andre personen vil føle seg sett og hørt.

Når du begynner å høre etter, jeg mener virkelig høre etter, så vil du sannsynligvis bli en enda bedre mamma eller pappa. Du vil bli en enda bedre venn eller kjæreste. Du vil bli en tryggere person – og ikke minst, du vil lære masse, fordi du er nysgjerrig på hva andre har å komme med. Tenk på alt du kan lære av de du snakker med, bare fordi du er nysgjerrig.

For meg var dette en veldig viktig lærdom. Ikke bare fikk jeg det bedre med meg selv i (og etter) sosiale settinger – jeg følte også at jeg ble kjent med mange av vennene mine på nytt. Jeg fikk en annen innsikt i livene deres. Mye fordi jeg var nysgjerrig. Mye fordi jeg lytter mest og snakker minst. Og mye fordi vennene mine følte seg sett og hørt – av meg.

Flytt fokuset fra egoet ditt og legg det over på den du snakker med – bedre middel mot fylleangst får du ikke 🙂

Christine – også kalt Otters                 www.dinlifecoach.no

«Han sier jo aldri at han elsker meg, så hvorfor skal jeg si at jeg elsker ham?»

«Nå har jeg ringt de siste fem gangene, så nå skal jeg fader ikke ringe henne! Nå bør HUN ringe MEG!»

«Hun liker aldri andres innlegg på Facebook, så hvorfor skal jeg like hennes? Hvem tror hun at hun ER liksom!»

«Jeg blir sååå irritert av at hun alltid skal ta bilder av seg selv når hun trener. Meg skal hun i hvert fall ikke få tommel opp fra!»

«Hva er greia med at hun legger ut alle de selfisene? Om hun trenger bekreftelser så får hun gå et annet sted!»

«Han gir meg aldri komplimenter. Han får ikke et jævla kompliment av meg før han sier noe pent om meg først!»

«Han som tjener så mye penger burde gitt MYE bedre julepresanger! Neste år skal jeg være like kjip tilbake!»

SLUTT!
Slutt med å føre regnskap på kjærlighet, på vennskap og på likes. Slutt å føre regnskap på livet!

Hva med å bare være snill, uten noen spesiell grunn?
Vær snill for å glede andre. Vær snill fordi da vil du få det bedre. Vær snill uten å forvente noe tilbake.

Bare vær snill, for pokker!

Et knippe ukompliserte venninner som aldri fører regnskap på vennskap:-)

Christine – også kalt Otters

følg Otters på facebook her

@ Sørg for at barnet ditt er godt forberedt. Selv jeg, som lever av å holde foredrag, må pugge stoffet utenat. Jeg står i kjellerstua og snakker høyt for meg selv. Ikke bare én gang, men så mange ganger som skal til for at jeg føler meg trygg på det jeg skal si. Jeg starter aldri å øve dagen før, minst et par dager før. De gangene jeg har slurvet med forberedelsene, er jeg mer usikker enn når jeg er godt forberedt.

@ Når vi tenker på presentasjonen eller andre ting vi skal prestere, ser vi alltid for oss bilder eller en film i hodet (filmen/bildene er fantasien din, altså det du tenker). Det gjør vi alle. Ser du for deg at noe forferdelig skal skje, så utløser dette negative følelser. Ser du for deg at noe bra skal skje, så utløser dette bra følelser. Når vi gruer oss ser vi ofte for oss at noe fælt skal skje, som at du glemmer det du skal si eller kanskje at alle ser at du er overstadig nervøs. Denne «filmen» bestemmer vi selv hvordan skal være, bare vi konsentrerer oss om å gjøre det. Be barnet ditt KUN spille en film der presentasjonen går BRA. Vær helt rolig når du ser for deg hva som skal skje, altså når du spiller filmen i hodet ditt. KUN de tingene du ØNSKER skal skje, skal du se for deg. Om den gamle, skumle filmen «tvinger» seg fram i hodet, så avbryt den så fort den dukker opp. Kjør på med den nye, fine og rolige filmen. Om og om igjen. Vi gruer oss fordi vi ofte ser for oss det verste scenarioet. Poenget er at vi vet jo aldri hva som skjer der fremme, så hvorfor ikke se for deg det beste scenarioet, slik at du føler deg trygg og rolig før du møter utfordringen?

@ Få barnet til å være «sterk i kroppen» med rett rygg, høy hake, frem med kassa og litt brede ben når det begynner fremføringen. Be barnet tvinge seg selv til å puste rooolig og snakke med overdrevent sakte og «dyp» stemme. På denne måten vil barnet roe ned seg selv.

@ Be barnet gjenta (rolig) til seg selv «dette går fint, jeg er rolig, jeg er trygg og jeg kan det jeg skal snakke om» så mange ganger det trengs på forhånd.

@ Minn barnet ditt på at en følelse er kun en følelse, den er ikke farlig. En følelse er som en gjest, den forsvinner igjen. Litt «gruing» er faktisk bare sunt, for da er du ekstra skjerpet og det betyr bare at dette betyr noe for deg. Se på «gruingen» som en venn som skal hjelpe deg til å yte ditt beste.

Voila, der har du oppskriften! LYKKE TIL!

Foredrag i Oslo konserthus 🙂

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på Facebook her