Folk sier at jeg ikke burde rippe opp i at jeg har vært borte fra bloggen en stund. De sier at folk skal ha nok med seg selv og at de sikkert ikke engang har merket at jeg har vært borte. Sånt sludder nekter jeg simpelthen å høre på. Selvfølgelig har jeg vært dypt savnet. Jeg ser for meg halvveis landesorg. Synes egentlig det er rart folk har overlevd, om jeg skal være dønn ærlig! Herregud, dette er jo en gledens dag! I´m back!

Faktum er at jeg har vært borte en stund. Jeg skulle egentlig ønske at det var en litt sånn dramatisk, heltemodig grunn. Som at jeg har hatt en dødelig sykdom som jeg har måttet overvinne eller har vært ute på savannen og reddet løveunger.

Men, grunnen er en ganske annen. I takt med at bloggen vokste seg stor og i grunn ganske mektig, merket jeg at jeg lot meg påvirke av alle stemmene rundt meg. Mange, veldig mange, ville mene noe, synse noe og ikke minst arrestere meg om jeg kom til skade for å skrive noe støtende om noe eller noen. Jeg merket at jeg sakte men sikkert begynte å please leserne mine. Jeg forsøkte umerkelig å skrive på en måte som alle skulle bli fornøyd med.

Da dette gikk opp for meg, gjorde jeg som jeg har lært av de beste:
Jeg tok en time out. Jeg stoppet rett og slett helt opp. Jeg la bloggen til side for å få tilbake stemmen, gløden og ikke minst evnen til å gi faen i om alle liker meg eller ikke! Man kan ikke please alle. Sånn er det om man blogger, om man er på jobben, om man er i en familie, er trener eller er i en vennegjeng. Ja, i livet generelt. Hvis du til enhver tid streber etter å please alle så vil du etter hvert gå på akkord med deg selv. Du vil utslette din egen identitet.

Denne time out-en var nyttig og nødvendig. Den fikk meg til å se det viktigste:
Jeg skriver for å skape forandring. Jeg skriver for at du skal få små aha-opplevelser av selvinnsikt. Jeg skriver for å integrere mental trening inn i hverdagen din slik at du stadig blir tryggere på deg selv. Slik at du blir bevisst på at du er bra nok akkurat som du er. Jeg skriver for å få deg til å forstå hvor grunnleggende viktig mental trening er for din mentale helse!

Det er dette Otters handler om. Det er dette jeg begynte å blogge for og det er dette jeg tenker å fortsette med!

I´m back!

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på facebook her

I går kom jeg over en artikkel av Ingrid Kristiansen som var så bra at jeg nesten hørte englekor i bakgrunnen da jeg leste den. På en glitrende måte poengterer hun idiotien i å kalle 12 åringer supertalenter. Hun avslutter med å en beskjed til oss voksne der hun oppfordrer oss til å la barn få lov til å utvikle seg gradvis slik at de ikke blir utbrente allerede før de blir seniorer.

I dag har jeg lyst til å snakke til mammaer, pappaer og trenere som har barn som driver med idrett. En hvilken som helst idrett.

De siste årene har jeg stort sett jobbet med toppidrettsutøvere, altså idrettsutøvere som lever av sporten sin. Naturlig nok er dette unge mennesker som har en utrolig stor indre motivasjon. For disse menneskene betyr sporten alt. Deres lykke er helt avhengig av hva de presterer på banen eller i løypa. For dere som ikke utøver toppidrett så kan dette sikkert være vanskelig å forstå, det er tross alt bare sport. Jeg er for så vidt enig i at det bare er sport, men samtidig må vi også respektere at dette er selve livet til disse menneskene. Lidenskap fortjener respekt.

Det er når ting butter at jeg ofte blir tilkalt. Min oppgave er å snakke med disse menneskene som lever for idretten sin. Løsne opp, sette ting i perspektiv, gi ny motivasjon, stille spørsmål og finne nye måter å tenke på.

Skal jeg fortelle deg hva som oftest er den største bekymringen for disse unge menneskene? De er redde for å skuffe mamma og pappa. De er redde for å skuffe DEG!

«Men hva med deg selv?» kan jeg spørre. «Men mamma og pappa har ofret så mye for min skyld» svarer de veldig ofte.

Dette går fint å lære seg å takle for de som er 17 år, kanskje 20 år eller 32 år, de er tross alt unge, voksne mennesker. Men det er IKKE greit å gi et slikt ansvar til en 13-14 åring! Når du er 13 år så har du i ÈN mening, og det er mammas eller pappas! Mamma og pappa er malen. Om mamma eller pappa sier at du er et fotballtalent og burde satse alt du eier og har på en fotballkarriere, så er det dette som er sannheten. Inntil barnet har fått utviklet en egen mening så burde idrett være en bonus og ikke det viktigste i livet. Jeg vet det skjærer i ørene på mange av dere, men idrett handler ikke alltid om å være best, det handler om å ELSKE idretten sin mest. Da vil du bli god. Kanskje ikke som 14 åring, men på sikt.

Kjære foreldre: barneidretten handler ikke om DEG. Den handler om ungen din. Det handler om at barnet ditt nå gjør noe de kanskje en dag vil elske så høyt at de vil fortsette med det. Men DET er ikke opp til deg!

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på facebook her

Neste kurs med Otters er i Bergen, sjekk her

Tenk deg at du jobber på et prosjekt på jobben. Teamet ditt har jobbet med dette prosjektet en stund. Det forventes at dere leverer. Det er viktig at dere drar i land dette prosjektet. Det er en del som står på spill. Kanskje er det ikke verdens undergang om dette ikke skulle gå, men samtidig er det en del følelser knyttet til dette prosjektet. Det er en del forventninger fra omverden som gjør at det nesten blir litt skummelt å jobbe med dette. Skummelt og gøy på samme tid. En del folk følger med fra sidelinjen og er spent på resultatet. De kommenterer, de oppmuntrer, men de kan også være nådeløse om noe skulle gå galt.

Dere kjenner at dere er i en fin flyt og at ting går greit. Men plutselig gjør dessverre Geir en liten feil. Det er ikke store feilen, men han har glemt et par sjekkpunkter slik at prosjektet blir forsinket. Se for deg at i det sekundet feilen er gjort, smeller døra opp med et brak og inn kommer sjefen. Sjefen er irritert. Han roper ut at dette er fader ikke bra nok! HVA POKKER? EN FEIL??! Gjorde du EN FEIL, Geir?? Dette er ikke bra, Geir! Skjønner du det? Sjefen rister oppgitt på hodet, slår ut med armene og forsvinner ut av rommet.

Gruppa titter på hverandre. Hva skjedde? Hvem tror han at han er? Hvordan i helvete kan en sjef tro at kjefting og roping får det beste ut av teamet?? Har han ikke lært noe i løpet av disse åra? Har han aldri gjort feil selv? Teamet fortsetter å jobbe, men nå litt mer passivt, litt mer forsiktig. De titter litt bort på den lukkede døra i frykt for at den igjen skal fyke opp. Plutselig ble de litt reddere for å gjøre feil enn før…..De har jo tatt opp dette med sjefen før, men fikk i svar at det er jo bare engasjement. Sjefen blir så engasjert, skjønner du…

Nå vil jeg at du skal ta dette eksempelet og sette det inn i en helt vanlig, gjennomsnittlig fotball eller håndballkamp for barn eller ungdom. En hvilken som helst kamp.

Jeg vil at du skal huske sjefen sin oppførsel. Jeg vil at du skal se for deg hva en slik oppførsel gjør med barn som er redde for å gjøre feil. Jeg vil at du skal tenke litt igjennom hva sjefen sin oppførsel gjør med treningsgleden og selvtilliten til ungene som jobber i det teamet som er ute på banen og gjør så godt de kan.

Dette skjer nemlig hele tiden. Hver dag på norske baner. På kamper og på treninger. Forskjellen er bare at innen idretten er det visst LOV å hyle og kjefte på teamet sitt når de ikke presterer. Det er visst lov å slå oppgitt ut med armene og riste oppgitt på hodet over sitt eget team. Det er visst lov å ikke tillate feil.

Bare så synd at unger, i likhet med voksne, ikke blir bedre av å bli hylt til. Bare så synd at unger blir utrygge av å få kjeft og oppgitte blikk når de gjør feil. Men, det burde de kanskje tåle, eller? Jeg mener, det er jo tross alt bare engasjement?

Til dere trenere der ute som bruker kjeft, hyling og negativt kroppsspråk for å få teamet til å prestere:
Hva om sjefen din kom busende inn på kontoret ditt og hylte til deg hver gang du gjorde en feil på jobben? Hvor lenge ville du fortsatt i stillingen?

Men, kanskje er det noe du bare må tåle? Det er tross alt ikke vondt ment, det er jo bare engasjement, ikke sant?

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på facebook her

Bli med på kurset «Hvordan får man mentalt sterke barn?» i BERGEN

En klok venninne av meg sier alltid at det er i de tunge periodene visdommen ligger. Det vil jeg gi henne rett i. Hvor mye livserfaring vil vi få om vi aldri  fikk noe å bryne oss på?

Jeg har opparbeidet meg noe visdom den siste tiden. Ting har vært litt ute av kurs.

Jeg snakket med søsteren min på telefonen i dag. Jeg fortalte henne at jeg i hvert fall ikke kunne skrive en blogg nå som jeg er så lei. «HÆ?! Det er jo tvert i mot akkurat NÅ du skal skrive!» sier hun oppgitt. «Det er NÅ du skal finne frem visdommmen!» fortsetter hun. «Eller, lever du ikke etter det du lærer bort…?» avslutter hun provoserende.

Pokker. Egentlig kan søsteren min være ganske irriterende. Men, hun har selvfølgelig rett.

Jeg synes følelser kan være vanskelig. Jeg liker ikke å være lei meg. Jeg liker enda dårligere at barna min er lei seg. Jeg sliter med å være en god mamma når jeg selv er sliten. Jeg kan tidvis virke både tilknappet og streng, mens jeg egentlig mener å være myk og forståelsesfull. Jeg sliter med balansen mellom å sette krav og å være forståelsesfull.

Sånn, da er det sagt. Jepp, jeg synes det kan være vanskelig å være mamma.

Det viktigste jeg gjør er å være mamma. Alt annet er for meg underlegent. Det er derfor det er så viktig for meg å lykkes. Men hva ER å lykkes som mamma?

Jeg tenker at det viktigste jeg kan gjøre som mamma er å ikke bli helt oppslukt av mammarollen. Jeg tenker at vi mennesker trenger andre impulser, annen input og andre roller. Selvfølgelig skal de hjemme komme først i køen i prioritet. Selvfølgelig vil de alltid være viktigst. Selvfølgelig skal jeg stå i de tunge stundende sammen med folka mine. Det er helt nødvendig, men jeg tror det er like nødvendig å ikke bli værende i situasjonen. Om barna, hjemmet og de nærmeste sluker deg så vil du miste deg selv på veien.

Det viktigste jeg gjør for meg selv er å gi meg jevne pusterom fra livet mitt og fra mammarollen. Jeg sørger for å bare være Christine. Kanskje ikke så ofte og kanskje ikke så lenge. Men jeg prøver.

Jeg oppsøker kule venninner, jeg trener, jeg jobber med andre kule voksne, jeg sørger for å ha et liv på utsiden som er mitt. Den største utfordringen rundt dette er å la den dårlige samvittigheten ligge død. Ofte føler vi oss slemme fordi vi har et liv utenfor ungenes lille univers, men jeg tror dette er høyst nødvendig for oss alle, inkludert barna.

Mange mister sin identitet når de blir mødre. De går inn i «Jeg-har-tross-alt-født-et-barn-rollen» og tenker at nå er jeg mamma på heltid. Men hvor sunt er dette egentlig? Hvor ble det av elskerinnen, venninnen, håndballspilleren, løperen, kjæresten, partyjenta, boknerden,vinelskeren eller kanskje komikeren?

Jeg sitter i skrivende stund på hytta med et glass hvitvin og jeg kjenner at jeg savner Christine. Det er lenge siden jeg har sett henne. Skal jeg klare å være den mammaen jeg higer etter å være, så må mammarollen få litt fri.

Nå skal jeg drikke ferdig glasset med hvitvin, ta på meg løpesko og ta meg en lang, rolig løpetur og kose meg med at jaggu lå det ikke litt visdom i denne perioden også😉

Christine – også kalt Otters

Min (noe irriterende) søster og meg

Vil du på foredrag med Otters? Se under:

Foredrag i Trondheim
Foredrag i Bergen
Foredrag i Oslo

Følg Otters på Facebook HER
Les mer om dama her

Jeg har blitt spurt om å videreformidle en historie for en venn av meg. Han er svært engasjert i mobbedebatten som pågår for tiden. Det skal være meg en ære. Historien ble fortalt over en kaffekopp og er nå fritt fortalt etter min egen hukommelse.

Kompisen min ble mobbet i perioder da han gikk på barneskolen. Han var en vanlig gutt. Ikke luktet han vondt, ikke var han spesielt nerdete og ikke var han ressurssvak på noen som helst måte. Men, det var én ting som gjorde ham til et ganske takknemlig offer for mobberen: det var veldig lett å få ham sinna.

De var tre stykker. En som stort sett ledet det hele an og to som fulgte trofast etter sin leder. Han er selv usikker på når, men på ett eller annet tidspunkt var det noen som fant ut at bare de terget lenge nok, så ville det tippe over. Noen ganger kunne ertingen, knuffingen og luenappingen vare i dager. Alle visste at det bare var spørsmål om tid før begeret rant over og det gikk i svart. Gleden var stor da disse tre gutta endelig kunne nyte synet av en spedbygd, illsint gutt som hylte, gråt og truet med å banke hele klassen om de ikke holdt seg unna.

Det ble tatt opp på et foreldremøte. Foreldrene til gutten, samt noen andre foreldre, ville ha slutt på denne plagingen. Foreldrene til gutten kalte en spade for en spade. De ramset opp navnene til de guttene som plaget sønnen deres. De ba om at foreldrene og gutta kunne ta et møte, slik at de fikk snakket sammen og ryddet opp. Noen av de andre foreldrene spurte om dette kanskje burde vært tatt opp i klassen? Kanskje alle burde være med på å løse dette sammen?

Moren til han ene som plaget gutten reiste seg opp og sa at dette kom hun aldri til å bli med på. Skulle hennes sønn stilles til veggs bare fordi han hadde tøyset med en klassekamerat? Faren til den andre «plageren» mente at nå måtte de fader meg skjerpe seg! Han hadde selv vært en urokråke på skolen og det hadde da sannelig gått bra! Dette var storm i vannglass!

Moren til tredjemann i gruppa sa ingenting. Hun så skamfull ut. Rød i ansiktet og møtte ingen blikk.

Samme kveld, da foreldremøtet var ferdig, ringte det på døra til kameraten min. Utenfor sto moren som ikke hadde sagt noe på foreldremøtet. Bak henne sto en skamfull gutt. Han gikk frem, tok gutten i hånda og ba om unnskyldning. Han lovet å aldri mer erte ham. Så gravde han i lomma si, fant frem VIF-lua si og ga den til klassekameraten sin. «Den er din. Jeg lover at den aldri skal bli kasta rundt!» sa han. Så gikk de.

Jeg tror det er overflødig å poengtere hvem som fortsatte å plage gutten – og hvem som sluttet.

Utrolig mye går i arv. Øyenfarge, kroppsbygning, familieverdier, empati, raushet og visstnok også idioti…..

Kjære foreldre, ingen sak er lik. Det er selvfølgelig flere siden av en sak. Men, aldri skygg unna ansvaret du har som mor, far og medmenneske selv om det viser seg at det er din arving som har gjort en feil. Barna våre gjør feil – og det er greit, men det er vårt ansvar å vise de riktig vei. Det er ALLTID vårt ansvar!

Christine  – også kalt Otters

KURS I TRONDHEIM MED OTTERS

Les mer om Otters her

Følg Otters på Facebook

Til våren har jeg fireårsjubileum på bloggen min. Tro det eller ei. Med fare for å høres ut som en gammel bestemor; tiden flyr som bare pokker!

Jeg føler meg ganske trygg som blogger nå. Jeg tror jeg har klart å opprettholde en utvikling samtidig som jeg har vært opptatt av å holde særpreget til «Otters».

For en tid tilbake spurte en journalist meg om hva jeg hadde lært igjennom bloggen i løpet av disse årene. Jeg klarte ikke svare sånn umiddelbart. Jeg måtte tenke på det.

Nå har jeg tenkt. Jeg har kommet frem til at jeg har lært noe veldig viktig:
Jeg har lært at rettferdighetene aldri er langt unna.

Jeg forstår om du kjenner en viss forvirring over denne setningen, derfor skal jeg forklare. Som blogger, som foredragsholder og som Otters, så stikker jeg frem nesa. Jeg deler ting, jeg mener ting og jeg gjør ting som andre mener noe om. Dette er på mange måter verden beste jobb, men samtidig en jobb som kan suge selvtilliten ut av noen og enhver. Dette ER nemlig en tøff bransje, og jeg tror neppe folk generelt vet hvor mye kritikk og tøffe tilbakemeldinger vi må tåle.

Det jeg legger ut av innlegg, er skrevet med hjertet. Det jeg snakker om på foredrag kommer også fra hjertet. Dette betyr at det er latterlig lett å «ta» meg, for jeg har ikke noe skjold. Jeg legger meg for hogg. Velger du å hamre løs, så blør jeg. Veldig lett og veldig brutalt. Men det greit, jeg har valgt det selv.

Det fantastiske med å være «Otters» er at jeg får lov til å gjøre en del liv bedre ved å inspirere. Jeg får lov til å bruke alle feilene jeg selv har gjort og omformulere det til erfaring, slik at du ikke trenger gjøre de samme feilene. Men, for å formidle dette, så må jeg kle av meg og stå naken en liten stund. Både i bloggen og på foredragene. Dette er ikke alltid lett, det kan være direkte skummelt – og noen ganger brutalt. Når jeg kun har tynn hud mellom meg og alle de andre, så kjennes slagene så lett.

Det jeg har lært disse årene, er at selv om noen velger å hamre løs. Selv om noen står klare med sårende ord, så er aldri rettferdigheten langt unna.  Og med «rettferdigheten», så mener jeg deg. Du som har forstått hva jeg driver med her. Du som skjønner at det koster å kle av seg naken og derfor tar til motmæle og står opp for meg – og for alle andre som tør å stikke frem nesa. Du som ikke tolererer at noen blir trykket ned. Du som skjønner at det er vanskeligst å stå opp for seg selv. Du som reagerer og som sier fra om noen blir behandlet dårlig.

Det jeg har lært er at Norge er full av slike mennesker. Mennesker som er fulle av rettferdighet. Og dere er aldri langt unna. Dere har stått der og sørget for at jeg har kunnet stå ganske støtt disse fire årene. Så tusen takk til alle dere. Det er til dere jeg skriver.

Rettferdigheten er aldri langt unna.

Christine –  også kalt Otters

Følt Otters på face

Otters holder kur i TRONDHEIM! Les mer her. «Hvordan får man mentalt sterke barn»

Dette er en blogg jeg aldri trodde skulle komme fra meg. Jeg har helt bevisst holdt meg unna kropp, trening og kosthold. Til tross for at jeg har jobbet i treningsbransjen i over 20 år. Jeg har tenkt at verden har nok fokus på disse områdene fra før av om ikke Otters skal begynne å gnåle også. Men, jeg klarte ikke la være. Her kommer noen tanker rundt trening og kosthold.

Jeg er en av disse som har brukt mengder med timer med løpesko på beina. Mye fordi jeg elsker å løpe, og mye fordi jeg ønsker å se bra ut naken. Ja, jeg velger å være ærlig. Jeg kunne sagt at jeg trener fordi jeg ønsker å leve lenger eller fordi jeg ønsker å ta vare på helsa. Dette er selvfølgelig bonus, men den reelle grunnen er at jeg vil kunne gå i shorts uten å skamme meg.

For ganske nøyaktig ett år siden satt jeg meg et treningsmål. Jeg har aldri satt meg treningsmål før, til tross for at jeg jobber daglig med å hjelpe andre med nettopp dette. Det har ikke vært nødvendig.

Jeg har rundet 40 år. Det var på tide å begynne og styrke kroppen. Jeg har stort sett løpt for å kunne spise det jeg vil. Kostholdet mitt var vanlig, men ikke supert. Jeg brukte mye tid på å løpe, men resultatet var at jeg lignet mer og mer på et skrapa skinn. Jeg så slett ikke trent ut, jeg så tynn ut. Jeg måtte begynne å tenke smart. Jeg måtte heve lista, ikke treningsmengden, men kvaliteten.

Jeg skaffet meg selvfølgelig hjelp. Jeg jobber daglig med folk som skal bryte ut av et mønster, jeg vet hvor hardt det kan sitte å snu en vane. Jeg la inn en bestilling: 8 mnd med fokus på å en trent, sterk kropp.

Jeg fikser ikke dietter. Jeg vil spise godteri i helgene og ta meg ett glass vin når jeg ønsker. Jeg hater snarveier. Dietter og andre smarte vidunderkurer er snarveier. Folk er så opptatt av at ting skal gå så fort. «Rekker jeg å gå ned 8 kilo før sommeren?» Ja, det kan du, men hva gjør du når sommeren kommer? Fortsetter dietten? Skal du leve slik resten av livet?

LEV DEG NED I VEKT! Spis vanlig, sunn mat, og med mat mener jeg MAT, ikke alle former for drikker og juicer. Juice er sikkert sunt, men det er ikke MAT!
Lær deg litt om grunnleggende, sunt kosthold. Les deg opp. Kunnskap er makt. Folk kan overaskende lite om hva riktig kosthold er. Folk (spesielt jenter) føler seg flinke når de klarer seg på minimalt med mat. Det er så trist! Du plager kroppen din!

Det jeg erfarte er hvor sinnsykt viktig kostholdet er når man skal ha treningsresultater. Nok og riktig mat. Riktig mat som fisk, kjøtt, kylling, ris, poteter, havregryn, grovt brød med pålegg. Vanlige middager. Vanlig Norsk mat. Mat som jeg kan spise resten av livet. Null stress.

Da jeg økte matinntaket (av riktig mat) kom også energien på plass. Jeg ble sterkere. Jeg fikk bedre konsentrasjon. Jeg følte meg så BRA.

Jeg trente færre økter enn før. Kun 2 – 4 styrkeøkter i uka. Men resultatene kom, sakte men sikkert. Kroppen ble strammere og sterkere. Det gikk ikke superfort, for det TAR TID å trene seg opp.

Vet du hvorfor resultatene kom?

Jeg gikk fra kvantitet til kvalitet. Jeg tappet ikke kroppen min ved å trene mye og spise dårlig. Jeg spiste nok mat. Jeg begynte å trene smart istedenfor mye. Paradoksalt nok trener jeg mindre og spiser mer enn før, men får helt andre resultater.

Jeg nådde målet mitt. Og når målet går ut på å spise mye, deilig mat og å få mer fritid, så vil jeg si at det er et ganske greit mål å fortsette med🙂

Veldig fornøyd Otters etter en fin økt

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på Facebook

Otters kommer til Trondheim!
Det populære kurser «Hvordan får man mentalt sterke barn» Sjekk det ut!

Hei alle herlige trøndere,

Etterspørselen etter å få kurset «Hvordan få mentalt sterke barn» til Trondheim har vært så stor at nå tar vi ansvar. Otters og Maria kommer nå til Trondheim torsdag 18.februar 2016. Sikre deg billetter i dag!

Dette er for deg som lurer på hvordan du best mulig kan hjelpe barnet ditt når det sliter. Dette er for deg som ønsker å bygge opp barnet ditt og gi det mental styrke. Dette er for deg som er lei av å lete etter verktøy og styrke.

Vi foreldre har det ikke bedre enn det barna våre har. Det kan jeg alt om. Selv har jeg datter som har slitt med angst hele livet, og som nå har utviklet seg til å bli et sterkt reflektert menneske.

Jeg ble lei av å ikke få god nok hjelp, svar og verktøy til å hjelpe datteren min, Maria. Jeg bestemte meg for å hjelpe henne selv. Nå jobber jeg som mental trener med hovedfokus på å få mentalt trening inn i alle barn og ungdoms skolehverdag. Les mer om meg her.

Behovet og ønsket for et kurs der hovedfokuset er «hvordan kan jeg hjelpe ungen min?» er stort. Innboksen min har vært full det siste halve året av frustrerte foreldre som lurer på hvor de skal begynne. Vel, begynn her!

Dere vil få teknikker dere kan lære videre til barna deres. Dere vil få høre Marias historie og dere vil få tips og råd dere kan ta med dere videre. Maria kommer på slutten av foredraget for å besvare spørsmål fra salen.

Bli med på kurs hos Otters og Maria!

Dato: 18.februar 2016

Sted: Sirkus shopping, 3.etg Falkenborgveien 1.

Tid: 17.00-20.00

PÅMELDING HER

Jeg vet det er stor interesse for dette kurset, så her er det førstemann til mølla.

Christine–  også kalt Otters

Jeg husker da jeg gikk i 5.klasse. Vinterens første snø hadde akkurat kommet. Alle bilene på skolens parkeringsplass hadde et tynt snølag på rutene. En venninne og jeg koste oss med å tegne i snøen på bilrutene i storefri. Intetanende gikk vi til klasserommet da det ringte inn. Der ble vi møtt av en sinna lærer. Hun sa det var strengt forbudt å tegne kruseduller på andres bilruter. Vi endte begge med å få med oss en lapp hjem som foreldre våre måtte skrive under.

Jeg var verdens mest angrende, ulykkelig jente da jeg slepte meg hjemover. Jeg hadde ikke forstått at jeg gjorde noe galt. Jeg hadde i hvert fall ikke trodd at noen skulle bli sinte på meg. Nå måtte jeg i tillegg hjem og erkjenne mine synder for foreldrene mine.

Jeg gikk hele dagen og kjente at lappen brant i lomma mi. På kvelden kunne jeg ikke utsette det lenger. Jeg husker jeg satt over matteleksene da jeg ropte på faren min. Han kom opp på rommet mitt. Gråtende ga jeg ham lappen. Han leste lappen og så på meg.

Det var med stor lettelse jeg oppdaget at faren min hadde problemer med å holde seg alvorlig. Jeg tror nok han tenkte at jeg kunne gjort mye verre ting enn å skrive «I love Jørgen» i nysnøen. Han skrev navnet sitt på lappen, rusket meg i håret og sa at det gikk greit.

Jeg synes den dag i dag at «straffen» var i overkant streng i forhold gjerningen min. Jeg mener, jeg skrev «I love Jørgen» i snøen på en bilrute.

Jeg lærte riktignok å aldri skrive på bilruter mer. Men, jeg lærte også noe annet. Jeg lærte å bli rundere i kanten mot feil. For sånn seriøst, er det så himla farlig?

Jeg må innrømme at jeg kan bli litt sliten en viss type mennesker:
Hverdagspolitiet.

Hverdagspolitiet er de som er selvutnevnte moralens voktere for oss alle. De som henger på hornet og rister oppgitt på hodet når du gjør en liten feil i trafikken. De som leter igjennom Facebook i håp om at noen snart skal skrive noe støtende eller kline til med en skrivefeil. De som ser surt på deg når ungen din slår seg vrang i butikken eller på flyet. De som feilsøker.

Jeg er redd hverdagspolitiet. Jeg blir så stressa! Tenk om jeg gjør noe feil? Skal jeg rydde etter meg på kafeer? Hvor går aldersgrensen for hvem man skal reise seg for på trikken? Kan jeg gå innafor den røde streken når jeg henter bagasjen på rullebåndet eller må man lene seg over?

Hverdagspolitiet sørger for at vi blir livredde for å gjøre feil. Men, samtidig så sørger de for at jeg tar meg litt ekstra sammen da😉

Slapp av litt, folkens! Slip kantene litt. Det går bra! Gi rom for at folk gjør feil.Gi rom for at vi sier ting som kan tolkes som sårende, for at vi glemmer oss og for at vi tråkker utafor. Vi gjør det fordi vi er mennesker. Mennesker gjør feil.

Slapp av, det går bra!🙂

Velg venner som lar deg gjøre feil. Her ser du den rausetes gjengen jeg vet om!

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på Facebook

Ps, Kurset «Hvordan får man mentalt sterke barn» kommer nå til Trondhjem! Følg med!

Hei, dette er Maria, en helt vanlig, men samtidig litt spesiell 15-åring. Om du har fulgt med på mamma (eller Otters da) så har du nok fått med deg at jeg har vært gjennom litt av hvert i løpet av mitt 15 år lange liv. Jeg har kjent på både angst, depresjon og andre drittfølelser.

Det er en del jeg skulle ønske de rundt meg hadde bidratt med da det var på det verste. Dette tenkte jeg skrive litt om nå.

Kanskje kjenner du en som har det tungt, enten det er på grunn av noe så stort som en depresjon eller noe så lite som en dårlig dag. Kanskje har du kjent på følelsen av at det ikke er noe du kan gjøre, derfor skal jeg dele mine tips:

Det viktigste du kan gjøre er å lytte. Vis at du er der og at du er villig til å høre på alt som foregår inne i hodet på denne personen. Ikke alle vil dele like mye, respekter dette. Men, å vite at man har noen, noen som er villig til å sette seg inn i din situasjon, det kan hjelpe mer enn man kan forestille seg.

Man trenger ikke alltid komme med disse femten-minutters lange foredragene om at man må tenke positivt og at du forstår hvordan personen har det, for skal jeg fortelle deg noe? Det vet du ikke. Ingen vet hvordan du har det, og ingen vet hvordan jeg har det. Vi mennesker takler alt forskjellig. Respekter at denne personen har det på en viss måte, og at det ikke er som deg.

Mitt viktigste tips er: lytt til hva personen har å si! Vær der. Og aldri, og jeg mener aldri, vær redd for å snakke med en som sliter! Du er ikke irriterende, du er støttende!

Det lille ekstra. Dette er tre viktige ord. Du kan endre en persons dag ved å gjøre det lille ekstra. Kjøp en sjokolade. Send dem en «jeg er glad i deg»-melding. Eller be dem på lunsj. Det er så mye du kan gjøre for å dra noen opp av kjelleren. Det trenger ikke være noe stort. Ikke bare er disse små tingene utrolig koselige, men du viser at du tenker på dem i den travle hverdagen. Jeg kan i hvert fall med hånda på hjertet si at slike ting kan få meg gjennom en hel uke med utfordringer. Slike ting må ikke undervurderes. Smått kan bli til noe utrolig stort.

Og så, til det letteste tipset: SMIL. Ikke bli dratt ned av andres humør, det blir verre for alle. Smil smitter! Det er det ikke tvil om. Smil og vær blid, så kan jeg love deg at du løfter humøret til de rundt deg et hakk.

Jeg har i flere år hatt en regel,  jeg smiler alltid til de rundt meg. Både de jeg kjenner og de jeg går forbi på gata. 90% av gangene jeg smiler til ukjente, får jeg et avvisende blikk tilbake, men jeg lever for de 10% av smilene jeg får. Du vet aldri når du går forbi en som er nær å ende sitt eget liv. Jeg vil være den som får dem til å revurdere dette. Kanskje kan jeg en eller annen gang i løpet av livet redde en annen person.

Dette var tre av mine tips til hvordan du kan hjelpe en som sliter litt ekstra. Jeg håper virkelig du bruker dem. De er ikke vanskelige, men samtidig lette å glemme. Lykke til!

Maria –  absolutt IKKE kalt Otters😉

Maria, en vanlig, men kanskje litt spesiell 15 åring

Ps; Maria kommer på kursene «Hvordan få mentalt sterke barn» og besvarer spørsmål fra salen. De to kommende kursene er nå fulle, men nye blir straks satt opp.

Hilsen VELDIG stolt Christine – også kalt Otters

Følg Otters på facebook her

Les mer om dama her