ChristineOtterstad – også kalt Otters

1. Irriter deg over været. Gjerne over årstidene også. Egentlig burde du irritere deg over at du bor i feil land, da er du helgardert.
2. Vær litt småmisunnelig på de rundt deg. Spesielt på de med god råd. Husk at de kan gjøre mye som ikke du ikke har råd til.
3. Vær bitter på foreldrene dine. De burde helt klart gjort en bedre jobb. Ikke bare var de dårlige foreldre, nå stiller de fader ikke opp som besteforeldre heller. Før gjerne regnskap på hvilket barnebarn som får mest oppmerksomhet.
4. Minn kjæresten din daglig på at kroppen hans var mye mer sexy før han la på seg de ekstra kiloene.
5. Minn deg selv på at din kropp var mye mer sexy før du la på deg de ekstra kiloene. (Det gir størst effekt om du gjør dette på vinterstid i lys fra lysstoffrør foran et stort speil i den trusa med slækk strikk. Ikke smør kroppen eller barber legger først.)
6. Fokuser på alt du ikke kan gjøre fordi du ikke har tid. Tenk over alle ferieturene, kafébesøkene, treningsøktene og all kosen du går glipp av fordi du må gjøre kjedelige ting.
7. Vær kranglete. Sånn jevnt over. Det er i grunn få du ikke kan hakke på. Du må bare gå litt inn for det. Alt fra kassadamer til ungene til gubben til lærere kan krangles med.
8. Ring ofte til venninner, moren din eller kjæresten din og syt over det som måtte irritere deg akkurat denne dagen. Om de ikke tar telefonen: ring igjen og igjen og igjen. Om fortsatt ingen svarer: skriv det på facebook isteden.
9. Minn deg selv på at du egentlig kunne hatt et bedre liv om bare ……………….(Her kan du fylle inn det du mener passer best)
10. Hver morgen når klokka ringer bør du tenke at dette er altfor tidlig, det er altfor lenge til helg og at du hater å stå opp. Når du kommer ut av dusjen kan du kjøre en ny runde med nr 5.
11. Vær prinsipielt kritisk til nye ting og samfunnets utvikling generelt. Alt fra teknologi, integrering og ungdommens måte å tenke på. Vær kritisk til alt du ikke har kommet på selv.
12. Bruk en del tid på å irritere deg over eksen.
13. Tilbring mest mulig tid med negative folk.
14. Baksnakk andre så ofte du kan. Går du tom for kjentfolk kan du bare begynne på kjendiser, der er det nok å ta av.
15. Aldri lytt til andre. Prat mest mulig om deg og ditt. Husk å avbryte så ofte som mulig om noen skulle slumpe til å få inn noen ord.
16. Irriter deg over at folk legger ut bilder av mat, trening, unger, sydenturer, skiferier og av katta si på facebook.

LYKKE TIL!

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på facebook her

Er det ikke pussig hvordan bildene i hodet (veldig) ofte ikke samsvarer med virkeligheten?

For noen dager siden bestemte jeg for å være på hytta helt alene. Jeg har en bok å skrive ferdig, jeg har KK artikkel som skal sendes inn og jeg har flere oppdrag som står på vent. Jeg trenger arbeidsro.
Jeg så for meg at jeg skulle sitte i min lille røde stuga med en varm tekopp og en romantisk, stor og lodden Dorthe Skappelgenser. Kreativiteten skulle trille ut igjennom fingrene som danset lynraskt og lekent over tastaturet. I pausene skulle jeg tusle ned til stranden og skue utover sjøen med en indre ro som ville vippet selve Dalai Lama av pinnen. Jeg skulle bli selve svaret på mindfullness!

Da jeg sto på verandaen og vinket farvel til folka mine begynte det å demre for meg at jeg muligens hadde gjort en liten feilvurdering av meg selv. Jeg hadde helt glemt at jeg er ekstremt mørkeredd, at jeg har en fantasi som lever sitt eget liv og er avhengig av folk rundt meg 24/7. Den indre roen glimret med sitt fravær, men på den andre siden fikk jeg støvsugd hele hytta, satt en pizzadeig til heving, sett Sinnasnekkeren, spist en pose Svenske Bilar, sjekket 13 ganger om døra var forsvarlig låst og ringt alle som sto på telefonlista mi for å slå av en prat.

Jeg kunne formelig høre Hanne, venninnen min, himle med øynene da jeg ringte og fortalte at jeg nettopp hadde oppdaget at jeg ikke var særlig god på å være på ei hytta mokk alene milevis fra folk.
Marianne, venninne nr 2, minnet meg på at jeg er redd for alt! Jeg var til og med redd for HENNE da jeg var liten – og hun ser ut som et lykketroll på Proxac!

(De så det komme, begge to! Idioter!)

Vi lager oss ofte perfekte bilder i hodet. Vi jasser opp store forventninger rundt ferier, om hvordan et ekteskap skal se ut, hvor inspirerende en jobb skal være og rundt oss selv. Poenget er at ting er sjelden slik i virkeligheten. Unger kjeder seg og er ufordragelige i feirer også. Gubben slutter som regel å kjøpe blomster etter at den første forelskelsen har lagt seg og jobb er for mange kun en jobb og ikke et kall. Det er slik livet ER for de fleste av oss.

De aller mest glansede bildene er som oftest kun ikke i våre hoder. Men, innimellom disse bildene ligger det små negativer som bør tittes nærmere på. Disse negativene er ikke så enkle å se som de store bildene, men de er der. Disse små negativene er det ekte livet og de befinner seg overalt. De ligger i kjæresten sitt smil, de ligger i bilringene du har fått rundt magen fordi du har kost deg på venninnekvelder. De ligger i det møtet du var helt på høyde på jobben og de ligger i helt vanlige tacokvelder. De ligger i en biltur med en kaffe i hånda. De ligger ikke i den dyre presangen du fikk av kjæreste, de ligger i det faktum at kjæresten har satt av tid og energi på å faktisk skaffe den. De ligger i smsene fra venninnene dine der de skriver at jeg kan ringe fra hytta midt på natta om jeg vil, de skal legge telefonen på puta. Det er disse små negativene som er livet.

Vi kan ikke konstruere livet i perfekte bilder på forhånd for så å etterleve de. Skuffelsen blir nemlig stor når vi oppdager at bildene i hodet ikke engang blir i nærheten av virkeligheten. Livet ligger i de små negativene som vi graver frem fra de store perfekte bildene. Om du KUN går etter de store, glansede bildene havner du nemlig fort på ei hytta milevis fra folk med altfor store forventinger til deg selv og en altfor stor Dorthe Skappelgenser.

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på facebook her

8.mars er jeg en av mange kule foredragsholdere på årets happening She Conference. Du kommer vel?

Fra lykkelige stunder der hytta var full av folk og sommeren lå foran oss.

Da jeg var liten gledet jeg meg alltid til å bli voksen. Jeg gledet meg til aldri å føle meg usikker, utenfor eller ensom. Jeg gledet meg til å vasse i indre trygghet. Jeg gledet meg til å gå i alle verdens selskaper og sosiale settinger uten å grue meg. Jeg så for meg fancy selskaper der jeg svinset litt sånn lekent og sprudlende rundt blant venner. Ingen følte seg utenfor, ingen lurte på om de var gode nok eller om det de sa var dumt. Vi var jo voksne, må vite. Voksne tenker ikke sånn….

Det siste året har jeg brukt mye tid på finne min egen indre trygghet. Den har nemlig alltid glimret med sitt fravær. Dette måtte jeg skuffet konstatere da jeg rundet 30 år og innså at min barndoms overbevisning var intet annet enn sprøyt.

Da jeg kom i tyveårene tittet jeg forundret opp og lurte på når denne indre tryggheten skulle inntreffe? Jeg kunne kalle meg voksen, så hvorfor kom den ikke? Da jeg rundet 30 begynte jeg å føle meg snytt. Da jeg nærmet meg 40 innså jeg at jeg ikke bare var voksen, jeg nærmet meg middeladrende. Jeg var middelaldrende(!) og status var at jeg fortsatt var et menneske uten et snev av indre trygghet.

Indre trygghet kommer ikke rekende på ei fjøl selv om vi kan kalle oss voksne. Nesten tvert imot vil jeg si. Fraværet av trygghet vil for mange bli mer påtrengende og tydelig i løpet av årene, fordi vi ofte går med en forventing om at det nå burde vært annerledes.

Selv måtte jeg ta en runde med meg selv for noen år siden. Jeg ønsket, en gang for alle, å lande i meg selv. Jeg var innstilt på å gjøre den jobben som krevdes og jeg var innstilt på å bruke den tiden det måtte ta. Jeg var overmoden for en forandring. Jeg fant ut noe veldig viktig. Jeg hadde lett på feil sted. I alle år hadde jeg lett der ute etter noe (eller noen) som kunne hjelpe meg i å finne tryggheten inni meg. Men tryggheten finnes ikke der ute, den finnes kun inne i oss. Vi kan selvfølgelig oppsøke både steder, situasjoner og mennesker som inspirerer og trigger vår indre trygghet, men faktum er at selve trygghetsfundamentet bor kun ett sted, inne i deg. Selv klarte jeg å finne min indre trygghet ved å fokusere på tre ting:

Uselviskhet: Uselviskhet er et ord vi bruker lite, men som vi med fordel kan ta i bruk igjen slik samfunnet har blitt. Det første jeg måtte øve på var å sette meg selv til side. Jeg begynte å fokusere på menneskene og verden rundt meg og mindre på meg selv. Det var deilig befriende å sette mitt eget ego til side og bare få lov til å bry meg om andre. Jeg pleier å si «Jo lavere selvtillit, jo høyere ego»; dette er det verdt å tenke litt på.

Bra nok: Joda, det er en banal setning, men den har enorm makt om du bare sier den ofte nok til deg selv. Minn deg selv på at du er bra nok som du er. Jo oftere, jo bedre. Ingen er som deg, og ingen kan gjøre en bedre jobb i å være deg enn nettopp deg selv.

Meditasjon: Jeg hadde aldri trodd at jeg var typen til å meditere, men så feil kan man ta. Meditasjon har gjort at jeg evner å være mer til stede i enhver situasjon og ikke minst i meg selv. Jeg har fått bedre konsentrasjon og et bedre fokus på det som er viktig. Men viktigst av alt, jeg har funnet tryggheten i meg selv.

Jeg svinser fortsatt ikke lekent og sprudlende rundt i selskaper, men jeg kan ikke skylde på manglende indre trygghet lenger. Jeg tror jeg vil skylde på at jeg er blitt middelaldrende.

Christine – også kalt Otters

(Dette innlegget er tidligere publisert i min faste spalte i KK)

Følg Otters på Facebook her

Kjære venner,

Det er ikke ofte jeg legger ut «andre ting» her på bloggen, men noen ting er viktigere enn andre og da er det innafor med et unntak.

Det er faktisk ikke SÅ mange år siden vi kvinner ikke hadde krav på lik utdannelse som menn, eller hadde krav på lik lønn for likt arbeid. Vi skal heller ikke lenger tilbake enn til 8.mars 1908 før vi kvinner fikk stemmerett. I Norge er 8. mars blitt en viktig markering som feires av både kvinner og menn.

Dette er viktig, kjære venner. Det er viktig fordi hele verdensbildet forandres gjennom slike fremskritt og gjennombrudd innen menneskerettigheter.

«She Conference» 8. mars 2017 er en dag der formålet er nettopp å løfte frem kvinner. Det er en dag der sterke, modige kvinner inspirerer, og ikke minst formidler, sine egne personlige suksesshistorier og sin kunnskap. Det er en dag til ære for deg 🙂 Dette er en dag hvor vi kvinner løfter hverandre opp og frem. Ikke fordi vi må, men fordi vi vil!

Anita Krohn Traaseth kommer og deler ut 2 priser til «Årets She», én for entreprenørskap og én for ledelse.

I fjor vant Silje Landevåg fra Trondheim, gründer av GetInspired.no. I 2015 var det Hanne Finstad, gründer og leder av Forskerfabrikken, som vant.

Nominering
Nominasjonene gjøres av «deg og meg». Her har hvem som helst mulighet til å løfte frem en leder eller gründer som fortjener å vinne prisen. Ambisjonen er at dette skal bli «Oscar-prisen» for kvinnelige gründere og ledere i Norge.

HVEM VIL DU SKAL VINNE I ÅR? Dette kan DU bestemme. Hvem vil du løfte frem? Hvem fortjener Årets She?

Nominasjonsskjema, kriterier og juryen finner du her: Årets She

Jeg tenker at vi er sterkest sammen og jeg skal gjøre alt jeg kan for at du går hjem fra denne dagen med et pågangsmot som kan flytte fjell!

Sees vi?

She Conference 2017

Christine – også kalt Otters

Har du noen gang hatt fylleangst uten å ha drukket en dråpe? Det har jeg!

Før kunne jeg gå i dagesvis og ha vondt i magen over noe jeg hadde sagt i syklubben eller i andre sosiale settinger. Jeg kunne ha en uggen følelse av å ha sagt for mye, feil ting, ha avbrutt litt for mange ganger eller ha sagt noe sårende. Jeg rotet meg oppi en del verbalt surr fordi jeg plapret løs uten å kjenne etter om de sosiale antennene satt på riktig sted.

En kollega sa til meg for noen år siden: «Kjære deg, slutt å ha et så stort ego at du går rundt og tror at alle er så forbanna interessert i deg og din person hele tida!»

Jeg visste jo på forhånd at jeg ikke er verdens midtpunkt, men det er på en måte tøft å få det bekreftet uansett!

Kollegaen min er tøff og direkte, men veldig flink (jeg er bittelitt redd ham). Derfor la jeg meg flat og spurte om han kunne hjelpe meg. Det kunne han. Han hjalp meg ved hjelp av kun et par setninger;

«Lytt til det folk sier, ikke bare hør etter, men lytt ordentlig. Vær interessert i mennesket du snakker med. Vær nysgjerrig. Da glemmer du ditt eget ego. Den personen du snakker med blir viktigere.»

Hører du skikkelig etter når andre snakker? Eller tenker du mest på hva du skal si? Hvor ofte avbryter du? Det kan nemlig indikere hvor godt du hører etter.

Det er en grunn til at vi er blitt utstyrt med TO ører og bare ÈN munn. Lytt mer enn du snakker.

Jo mer du konsentrer deg om den andre personen – jo mer glemmer du deg selv og egoet ditt. Flytt fokuset utover! Da glemmer du å bekymre deg for dine egne «dumme» kommentarer. Du legger fokuset over på den andre personen. Og den andre personen vil føle seg sett og hørt.

Når du begynner å høre etter, jeg mener virkelig høre etter, så vil du sannsynligvis bli en enda bedre mamma eller pappa. Du vil bli en enda bedre venn eller kjæreste. Du vil bli en tryggere person – og ikke minst, du vil lære masse, fordi du er nysgjerrig på hva andre har å komme med. Tenk på alt du kan lære av de du snakker med, bare fordi du er nysgjerrig.

For meg var dette en veldig viktig lærdom. Ikke bare fikk jeg det bedre med meg selv i (og etter) sosiale settinger – jeg følte også at jeg ble kjent med mange av vennene mine på nytt. Jeg fikk en annen innsikt i livene deres. Mye fordi jeg var nysgjerrig. Mye fordi jeg lytter mest og snakker minst. Og mye fordi vennene mine følte seg sett og hørt – av meg.

Flytt fokuset fra egoet ditt og legg det over på den du snakker med – bedre middel mot fylleangst får du ikke 🙂

Christine – også kalt Otters                 www.dinlifecoach.no

«Han sier jo aldri at han elsker meg, så hvorfor skal jeg si at jeg elsker ham?»

«Nå har jeg ringt de siste fem gangene, så nå skal jeg fader ikke ringe henne! Nå bør HUN ringe MEG!»

«Hun liker aldri andres innlegg på Facebook, så hvorfor skal jeg like hennes? Hvem tror hun at hun ER liksom!»

«Jeg blir sååå irritert av at hun alltid skal ta bilder av seg selv når hun trener. Meg skal hun i hvert fall ikke få tommel opp fra!»

«Hva er greia med at hun legger ut alle de selfisene? Om hun trenger bekreftelser så får hun gå et annet sted!»

«Han gir meg aldri komplimenter. Han får ikke et jævla kompliment av meg før han sier noe pent om meg først!»

«Han som tjener så mye penger burde gitt MYE bedre julepresanger! Neste år skal jeg være like kjip tilbake!»

SLUTT!
Slutt med å føre regnskap på kjærlighet, på vennskap og på likes. Slutt å føre regnskap på livet!

Hva med å bare være snill, uten noen spesiell grunn?
Vær snill for å glede andre. Vær snill fordi da vil du få det bedre. Vær snill uten å forvente noe tilbake.

Bare vær snill, for pokker!

Et knippe ukompliserte venninner som aldri fører regnskap på vennskap:-)

Christine – også kalt Otters

følg Otters på facebook her

@ Sørg for at barnet ditt er godt forberedt. Selv jeg, som lever av å holde foredrag, må pugge stoffet utenat. Jeg står i kjellerstua og snakker høyt for meg selv. Ikke bare én gang, men så mange ganger som skal til for at jeg føler meg trygg på det jeg skal si. Jeg starter aldri å øve dagen før, minst et par dager før. De gangene jeg har slurvet med forberedelsene, er jeg mer usikker enn når jeg er godt forberedt.

@ Når vi tenker på presentasjonen eller andre ting vi skal prestere, ser vi alltid for oss bilder eller en film i hodet (filmen/bildene er fantasien din, altså det du tenker). Det gjør vi alle. Ser du for deg at noe forferdelig skal skje, så utløser dette negative følelser. Ser du for deg at noe bra skal skje, så utløser dette bra følelser. Når vi gruer oss ser vi ofte for oss at noe fælt skal skje, som at du glemmer det du skal si eller kanskje at alle ser at du er overstadig nervøs. Denne «filmen» bestemmer vi selv hvordan skal være, bare vi konsentrerer oss om å gjøre det. Be barnet ditt KUN spille en film der presentasjonen går BRA. Vær helt rolig når du ser for deg hva som skal skje, altså når du spiller filmen i hodet ditt. KUN de tingene du ØNSKER skal skje, skal du se for deg. Om den gamle, skumle filmen «tvinger» seg fram i hodet, så avbryt den så fort den dukker opp. Kjør på med den nye, fine og rolige filmen. Om og om igjen. Vi gruer oss fordi vi ofte ser for oss det verste scenarioet. Poenget er at vi vet jo aldri hva som skjer der fremme, så hvorfor ikke se for deg det beste scenarioet, slik at du føler deg trygg og rolig før du møter utfordringen?

@ Få barnet til å være «sterk i kroppen» med rett rygg, høy hake, frem med kassa og litt brede ben når det begynner fremføringen. Be barnet tvinge seg selv til å puste rooolig og snakke med overdrevent sakte og «dyp» stemme. På denne måten vil barnet roe ned seg selv.

@ Be barnet gjenta (rolig) til seg selv «dette går fint, jeg er rolig, jeg er trygg og jeg kan det jeg skal snakke om» så mange ganger det trengs på forhånd.

@ Minn barnet ditt på at en følelse er kun en følelse, den er ikke farlig. En følelse er som en gjest, den forsvinner igjen. Litt «gruing» er faktisk bare sunt, for da er du ekstra skjerpet og det betyr bare at dette betyr noe for deg. Se på «gruingen» som en venn som skal hjelpe deg til å yte ditt beste.

Voila, der har du oppskriften! LYKKE TIL!

Foredrag i Oslo konserthus 🙂

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på Facebook her

«Når du sier nei til andre, sier du ja til deg selv.»

Denne setningen hørte jeg for noen dager siden da jeg var på boklanseringen for boken «Hverdagspsyk»» på CappelenDamm. Ingen ny oppdagelse, for øvrig, men likevel tar jeg meg i å oppdage alvoret i den igjen og igjen.

På løpeturen i dag oppdaget jeg at jeg var glad for første gang på flere uker. Ikke at jeg har gått rundt og vært deppa eller noe, men jeg har heller ikke vært særlig glad. Jeg hadde glemt at det er et alternativ, å være glad.

Misforstå meg rett, jeg er ikke tilhenger av å løpe rundt og være så forbanna lykkelig hele tiden. Det er ikke mulig å være kronisk lykkelig, da er du enten i en manisk tilstand eller stormende nyforelsket. Jeg er ingen av delene. Men jeg må innrømme at jeg hadde satt pris på å være glad sånn innimellom. I hvert fall oftere enn jeg har vært i det siste.

«Når du sier nei til andre, sier du ja til deg selv». Egentlig synes jeg det er en egoistisk påstand. Den støtter min mening om at nå må vi snart bremse vårt eget selvrealiseringsbehov og faktisk begynne å tenke utover igjen. De siste årene har vi vært så opptatte med å finne oss selv og grave etter indre fred at vi omtrent har glemt at det finnes andre der ute. Hvor ble det av behovet for  å redde verden og elske sin neste?

Det er her jeg er splittet. Det er her jeg ofte driter meg ut. Jeg trenger å lære meg til å si «Ja takk, begge deler!» Jeg trenger å lære meg til å si ja til både det JEG vil og til det andre vil. Bare ikke nødvendigvis på likt.

Vi klarer nemlig ikke alltid å være der for alle på alle arenaer til enhver tid. Vi klarer ikke å være der 100% for jobben, for familien vår og for vennene våre på likt. Vi må velge. Vi må hele tiden ta valg. Vi må stadig velge bort noe. Det jeg har oppdaget er at jeg som oftest har valgt bort de arenaene som klager minst og som går stillest i dørene. Det er enklest sånn. Det blir minst styr av sånt.

Men er det riktig?

Jeg har den siste uken takket nei til mye jeg vanligvis sier ja til, og sagt ja til ting jeg vanligvis sier nei til. Ikke for å være vrang eller egoistisk, men fordi jeg ønsker å være litt mer glad. Jeg har sagt litt mer ja til meg selv denne uken, og litt mindre ja til andre. Neste uke gjør jeg kanskje motsatt. Det gjelder å finne balansen mellom ja og nei. Klarer du det blir du glad. Enkelt og greit 🙂

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på Facebook

Da jeg var liten var jeg veldig redd for å gå over broer. Mormoren min hadde gjort sin plikt og videreført alt som kunne oppdrives av norsk eventyrarv. Broer, troll, prinsesser og ikke minst geiter ble liksom aldri det samme etter å ha fått de mer eller mindre groteske nasjonalskattene under huden. Vi var ofte på tur i Østmarka, mormor og jeg. Det er neppe tilfeldig at vi hver gang måtte krysse en bro. Med hjertet i halsen tok jeg sats og løp over broa. Hver gang like forundret over at det gikk bra denne gangen også. Mormor kom bak og trampet litt ekstra hardt når hun var midt på broa, for å vekke trollet. Så kastet hun trassig med hodet og gikk rolig videre. «Det er ikke noe å være redd for! Troll sprekker om de får sola på seg!» ropte hun gledesstrålende.  Ingen kunne skremme min mormor, selv ikke et troll. Jeg var full av beundring.

Vi skriver 2016. Jeg vet ikke om det fortsatt finnes bestemødre som skremmer barnebarna sine med skumle eventyr, men jeg håper det. Jeg lærte nemlig en viktig lekse av mormora mi. Jeg lærte å gå rolig over broa, til tross for muligheten for at det skulle kunne poppe opp et troll. Jeg lærte å trampe litt ekstra, bare for moro skyld og fordi jeg kan, for så å gå rolig videre.

Trollene i 2016 kalles nettroll. De bor ikke lenger under en bro, de bor bak en PC-skjerm. Utover dette har de forandret seg lite. De liker ikke at vi utfordrer ved å gå over broa deres. De liker heller ikke at vi tramper litt hardt. Da blir de sinte og hopper frem for å skremme. I likhet med eventyret så er det ikke et vakkert syn når de hopper frem. De har tross alt liten tid på seg før de kryper tilbake til gjemmestedet sitt, så når de først viser seg må de gjøre inntrykk. De mest krenkende, de mest rasistiske, de mest nedverdigende ytringene og ordene spys ut av kjeften på trollet før det trekker seg tilbake og venter på neste offer. Slik går no dagan for trollene. Noen dager har de det mer travelt enn andre. Det kommer litt an på om noen har sagt ting på bloggen sin som er trollprovoserende, eller kanskje noen har lyst til å være homo i fred, eller kanskje noen har gått inn i feil butikk med hijab. Det er i grunn mye å holde styr på for et stakkars nettroll.

Jeg forstår at det ikke er så lett å være troll i 2016. Folk er blitt mer som mormora mi. Respekten for troll har avtatt. Flere folk enn før tør trampe litt ekstra før de kaster trassig med hodet og går rolig videre. Hvordan skal et stakkars troll få respekt i disse dager? Kanskje det er derfor trollene har begynt å samle seg i flokk? I flokk blir man sterk og tøff! Ulempen er at det ofte blir trangt om plassen under broa når mange troll presser seg sammen. Noen troll dyttes ut i dagslys, og da er det gjort! De sprekker som skjøre såpebobler hele gjengen, for trollvirksomhet tåler ikke samfunnets dagslys. Poff! Der sprakk de, en etter en. Stakkars, stakkars troll!

Nei, det er fader ikke lett å være troll i 2016 når folk oppfører seg som de gjør. Det var mye enklere før, da det var god plass under broa og folk faktisk ble redde da de trampet på deres bro. Satans dagslys altså!

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på facebook

Folk sier at jeg ikke burde rippe opp i at jeg har vært borte fra bloggen en stund. De sier at folk skal ha nok med seg selv og at de sikkert ikke engang har merket at jeg har vært borte. Sånt sludder nekter jeg simpelthen å høre på. Selvfølgelig har jeg vært dypt savnet. Jeg ser for meg halvveis landesorg. Synes egentlig det er rart folk har overlevd, om jeg skal være dønn ærlig! Herregud, dette er jo en gledens dag! I´m back!

Faktum er at jeg har vært borte en stund. Jeg skulle egentlig ønske at det var en litt sånn dramatisk, heltemodig grunn. Som at jeg har hatt en dødelig sykdom som jeg har måttet overvinne eller har vært ute på savannen og reddet løveunger.

Men, grunnen er en ganske annen. I takt med at bloggen vokste seg stor og i grunn ganske mektig, merket jeg at jeg lot meg påvirke av alle stemmene rundt meg. Mange, veldig mange, ville mene noe, synse noe og ikke minst arrestere meg om jeg kom til skade for å skrive noe støtende om noe eller noen. Jeg merket at jeg sakte men sikkert begynte å please leserne mine. Jeg forsøkte umerkelig å skrive på en måte som alle skulle bli fornøyd med.

Da dette gikk opp for meg, gjorde jeg som jeg har lært av de beste:
Jeg tok en time out. Jeg stoppet rett og slett helt opp. Jeg la bloggen til side for å få tilbake stemmen, gløden og ikke minst evnen til å gi faen i om alle liker meg eller ikke! Man kan ikke please alle. Sånn er det om man blogger, om man er på jobben, om man er i en familie, er trener eller er i en vennegjeng. Ja, i livet generelt. Hvis du til enhver tid streber etter å please alle så vil du etter hvert gå på akkord med deg selv. Du vil utslette din egen identitet.

Denne time out-en var nyttig og nødvendig. Den fikk meg til å se det viktigste:
Jeg skriver for å skape forandring. Jeg skriver for at du skal få små aha-opplevelser av selvinnsikt. Jeg skriver for å integrere mental trening inn i hverdagen din slik at du stadig blir tryggere på deg selv. Slik at du blir bevisst på at du er bra nok akkurat som du er. Jeg skriver for å få deg til å forstå hvor grunnleggende viktig mental trening er for din mentale helse!

Det er dette Otters handler om. Det er dette jeg begynte å blogge for og det er dette jeg tenker å fortsette med!

I´m back!

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på facebook her