Mormoren min sier alltid at det er hverdager det er flest av. Kjapp hoderegning tilsier at hun har rett. Hun sier mange andre kloke ting også, som at det lukter svidd av et brent barn og at du må trene spenst om du skal klare å hoppe over bekken etter vann. Men det er nok dette med hverdagene jeg syntes er aller klokest.
Gamle folk er ofte kloke – og rare. Jeg tror jeg begynner å bli gammel, for jeg begynner å bli rar og en smule klok.
Jeg tror nemlig at jeg har knekt koden! Jeg tror jeg har funnet ut hvorfor gamle kloke folk gjør rare ting!
Gamle kloke folk gjør rare ting fordi det gjør dem lykkelige!
Det gir i prinsippet ingen mening å helle kaffen i en kaffeskål, putte en sukkerbit oppi skåla, og slurpe i seg kaffen. Dette gjorde en onkel av mora mi i alle år. Jeg tenkte alltid «æsj, lær deg og drikke ordentlig, din gamle snåling!»
Men jeg gikk jo glipp av hele poenget. Denne idiotiske måten å få i seg kaffen på ga ham hverdagslykke! Han ga blanke i hva vi andre måtte mene, fordi det å slurpe i seg kaffen gjorde dagen hans litt bedre. Så enkelt, så genialt.
«Nei, nå ta vi vårs en kaffidråpa» sier alltid mormor når jeg kommer på besøk. Så setter hun over kjelen og lager skikkelig god gammeldags kokmalt. Der sitter vi der begge to, drikker kokmalt og smaker på lykken over en kaffidråpa.
Det paradoksale er jo at vi unge, normale og urbane mennesker gjør akkurat det samme. Vi bare pakker det inn på en annen måte! Vi kaller det ikke «en kaffidråpa» lenger. Nei, nå sier kaffe latte, chai latte, espresso og americano.
«En enkel latte, ekstra varm, to go, takk» sier vi, før vi løper videre. Vi kjøper oss litt hverdagslykke hver dag, i en pappkopp med lokk 🙂
Vår generasjon HAR jo skjønt det, vi bare tenker ikke over det, sånn i hverdagen. Men NESTE gang du går innom en kaffebar og ber om en enkle latte, så vær bevisst på at NÅ ble dagen din litt bedre. Litt lykkeligere. Du kjøpte deg nettopp en kopp hverdagslykke.
Vær bevisst de små tingene i hverdagen, da blir summen av lykke ganske stor i løpet av dagen. Og mange bekker små, de blir en stor Å , – det sier alltid min mormor, og hun er veldig klok.
Christine – også kalt Otters
