For en tid tilbake var det en gammel dame som slo etter meg med paraplyen sin i butikken. Det er faktisk sant! Hun påsto at jeg hadde dunket borti henne med vilje slik at hun mistet kurven sin. Jeg ble en smule overrasket, så jeg begynte å le. Det er ikke det smarteste jeg har gjort. Hun ble selvfølgelig enda sintere. Nå følte hun seg BÅDE mishandlet OG latterliggjort! Men da jeg la ansiktet i medlidende-begravelses-folder og beklaget på det sterkeste (og lot henne komme foran meg i køen) roet hun seg. På vei ut ga hun meg «ikke-prøv-deg-din-lille-reke-blikket» og gikk hjem til kattene sine.
Før ville dette garantert ødelagt dagen min. Før ville jeg tenkt «duste gamle drittkjærring» mens jeg gikk rundt og fortalt til alle som orket å høre om den fæle dama som slo meg. Bli slått i butikken liksom. PÅ NORDSTRAND! Hva feiler det folk?
Forskjellen på før og nå er at nå gikk jeg og humret for meg selv og funderte på hvordan jeg på en best mulig humoristisk måte skulle klare å få frem dette på facebook. Egentlig var dette ganske morsomt, sett fra mitt ståsted i hvert fall. Paraplydamen var uten tvil sinna, og det er det viktig å respektere, men JEG trenger ikke blir sinna for dèt!
Har du tenkt over at måten du speiler en annens reaksjon på er helt avgjørende for hvordan situasjonen utvikler seg?
Når du møter sinna mennesker, er det da lurt å møte de med sinne? Eller er det lurt å være smørblid? Jeg vil si, nei til begge!
Vil du ha kontroll over en situasjon så legg deg et sted i midten, i hvert fall i starten, slik at personen føler seg forstått og respektert (er du sinna så er manisk blide folk bare irriterende) deretter kan du mye enklere lede situasjonen, og den andres humør, i den retningen du ønsker.
Ikke la andre trekke deg ned, trekk heller de andre opp. Sinte, negative mennesker trenger ofte hjelp ut av sitt eget humør. Og ved å hjelpe de opp, hjelper du også deg selv, for du å unngår å bli trukket ned.
For ikke lenge siden rygget jeg rett inn i en annen bil. Alt var min feil. Jeg kjørte helt i tåka, for å si det rett ut.
Damen i den andre bilen kom ut som en rødglødende okse! Det praktisk talt kom røyk ut av nesa hennes! Da jeg så henne komme trampende og rykende mot meg hadde jeg to valg, å stikke av eller å ta kontroll over situasjonen. Jeg valgte det siste.
Jeg har aldri følt meg så nær beslektet en spansk tyrefekter, hverken før eller siden!
Etter fem minutter med 100% fokus (fra min side) på å reagere riktig, dvs vise respekt for hennes sinne, være rolig og alvorlig, men ikke sint, står dama og beklager oppførselen sin! Hun står og beklager at hun ble så sinna! Til meg! Jeg klarte å snu en hysterisk situasjon til en rolig, konstruktiv situasjon. Jeg påstår ikke at hun begynte å elske meg, men hun roet seg så mye at vi kunne fylle ut skademelding og ha en konstruktiv prat, pluss at jeg kunne få beklaget på en ordentlig måte, noe som ikke hadde gått om vi hadde stått og skreket til hverandre.
Jeg hjalp damen ut av et sinne som bare er en okse forunt, og jeg hjalp meg selv ved å nekte å henge meg på sinnekarusellen, som sannsynligvis bare ville gått fortere og fortere rundt om jeg hadde begynt å diskutere på hennes nivå.
I bilen måtte jeg smile. En kræsj (en dyr kræsj skulle det vise seg) ble til en seier. Om dette funket på denne oksen, så funker det på ALLE!
Barn, kjærester, kollegaer, venner, foreldre, svigerforeldre, okser og paraplydamer.
Så moralen er, folkens:
Aldri la noen trekke deg ned, trekk heller de opp! Ved å møte de på halvveien med respekt vil selv paraplydamer og okser føle seg sett og forstått, og forøvrig kan det aller meste bli en god historie på facebook.
Christine – også kalt Otters www.dinlifecoach.no
