ChristineOtterstad – også kalt Otters

På lørdag braker det løs! Oslos Bratteste! Fjorårets “suksess” skal gjentas. SATS-damene med en total mangel på selvinnsikt tar igjen sikte på vinne å hele dritten. Vi har trua – i år også.

Kort sagt er Oslos Bratteste et løp som går i en bratt bakke. Løpet starter nederst i Wyller løypa og ender oppe ved Tryvannstårnet. 2,7 km rett opp. Jeg er usikker på hvor fornuftig dette er – men gøy er det! (Etterpå riktignok)

Debutåret var i fjor. Ingen av oss hadde løpt nevneverdig mye i bakker. Ingen av oss hadde engang gått løypa på forhånd. Men alle var sikre på at vi kom til å vinne hele dritten! Vi meldte på laget under navnet “Vi skal vinne hele dritten!» Bare navnet gir nok motivasjon til å vinne, spør du meg.

Som coach tok jeg ansvar for at fikk satt oss et mål. Når prestasjoner skal oppnås er mål kjempeviktig! Det tok omtrent 15 sekunder å finne et mål vi alle hadde kjempelyst på: SJAMPIS!

Målet vårt var å drikke sjampis på toppen – og muligens heie de andre taperne i mål. (Det er kjempelett å være raus når man står med seier`n i lomma og drikker sjampis)

Vi hadde nå et mål. En visjon, nær sagt! Jeg kunne formelig kjenne smaken av sjampis og seier i munnen allerede! Vi (les: jeg) skulle vinne hele dritten!

Dagen kom. En fantastisk solfylt høstdag. Der sto vi. Nederst i Wyller løypa. Klare til start  – etter ca 453645 tissepauser. Jeg husker jeg så på alle de jeg snart skulle løpe fra og tenkte at dette kom til å bli lett match. Null selvinnsikt kombinert med et ukontrollert vinnerinstinkt kan fort bli en trøblete kombinasjon.

Startskuddet gikk. Otters ga jernet. Strategien var å løpe fra røkla med èn gang, slik at jeg fikk et forsprang. Jeg ledet faktisk en liten stund – i minst 15 meter.

Det er ekstremt mye mer slitsomt å løpe oppover enn bortover! Det fant jeg ut etter ca 15,5 meter – da jeg stivnet som Knerten! Jeg kom meg ikke av flekken! Pensjonister og unger rusla forbi meg med et medlidende blikk. Livet mitt passerte faktisk revy opptil et par ganger under bestigningen av «Helvetskneika».

Da jeg hadde krabbet og snublet i evigheter fikk jeg endelig øye på et stort, oppblåsbart RedBull-målområde. Som den ekte drama Queen jeg er, ga jeg det siste jeg hadde og kastet meg over målstreken. I MÅL! YES!

Det var da jeg hørte: “Eh..du, Otters, sjampisen ligger litt lengre opp i lia der, skjønner du….”

Langt der oppe, i det fjerne, var det enda et stort, oppblåsbart RedBull-målområde. Det RIKTIGE målet! Jeg sto i feil mål! Livet mitt passerte nok en gang revy.

Jeg lover deg dette: Hadde det ikke vært for at den sjampisen sto på toppen, så hadde ikke Otters kommet seg i mål den dagen. Det er derfor det er viktig å sette seg mål. Et mål gjør at du orker å gå det siste stykket. Et mål pusher deg i mål! Et mål får deg til å hente ut det lille ekstra – det du trodde du ikke hadde.

Jeg kom meg i mål. Jeg fikk sjampisen min. Og jeg følte meg i hvert fall som en vinner!

På lørdag skal vi igjen vinne hele dritten. Seier`n er nemlig i boks når vi skåler i sjampis på toppen. Seier`n over oss selv! Seier`n over å ha nådd målet!

På bildet under ser du hvordan det gikk i fjor! VI vant hele dritten!!

….ehem..neida, det var ikke helt sånn det var. Da vi var ferdige møtte vi en venn på parkeringsplassen. Denne pokalen lå i bilen hans. Godt skjult under hånda mi står det “Norsk Kenneklubb”! 🙂  (men det var dette bildet vi la ut på facebook!) 🙂

Wish us luck!

Christine – også kalt Otters                       www.dinlifecoach.no