Foreldrearten er meget eksotisk innenfor menneskearten. Forskning viser til at gener bestemmer hva slags foreldre vi skal bli. Noen gener er mer dominerende enn andre.
Noen foreldre har f.eks. spesielt utviklede naturgener. Denne arten produserer ofte små speidere. Disse tiltrekkes av våt bakke og svidde pølser. Andre foreldre har spesielt utviklede lilla gener. Denne arten produserer små kunstnere. De lager som regel sine egne julepresanger av kongler eller gamle colaflasker. Disse tiltrekkes ofte av loppemarkeder og kordfløyelsbukser.
La oss ta en titt på den mest eksotiske arten innen foreldreartene. Denne vekker stor interesse hos forskerne fordi ingen noen gang har klart å komme helt inntil. Ingen har til nå våget. Faren for å bli brølt til, eller bortvist, har til nå vært for stor.
Denne eksotiske arten mangler et svært viktig gen, nemlig ”beherskelse-genet”. For at de ikke skal dø ut i evolusjonen, blir dette overkompensert med “overambisiøs-genet”.
Denne arten kalles fotballpappaer.
Fotballpappaene er en eksotisk art som produserer små, håpefulle fotballspillere. Disse har, på et vis som forskere ennå ikke har klart å finne ut av, klart å bli fotballeksperter på sine eldre dager. Dette er en meget stor prestasjon da svært få innen denne arten var store fotballtalenter som små. Ekspertisen utføres kun igjennom teori – den fysiske ekspertisen er fortsatt ukjent.
Fotballpappaene har en ekstra stor forkjærlighet for å brøle. De brøler som oftest på sitt eget avkom, men også på de som måtte befinne seg i nærheten med en fotball. Eksempelvis mot fjernsyn, på stadioer og på løkka. Denne arten er faktisk så begeistret for brøling, kjefting og et generelt fektende kroppsspråk, at de som er aller ivrigst på de nevnte punktene blir utnevnt til fotballtrenere. Fotballtreneren er selveste Alfahannen innen fotballpappa-flokken. Fotballtreneren er sjefen!
Har du i tillegg en grunnleggende, oppgitt innstilling til barn som heller ønsker å gå i speider`n eller korps, er du sikret en trenertittel for flere år fremover.
Det er også en stor bonus om du starter hver kamp med setninger som:
A) “Detta blir en jævla tøff kamp gutta! Dere husker vel hvor mye vi tapte sist?! Og du, Jørgen, du må få den ballen oppover og ikke stå med henda i lomma!” (Jørgen blir like forvirra hver gang han får denne beskjeden – shortsen hans har tross alt ikke lommer)
B)”De som ikke gøtser og gjør det vi har snakka om på treninga må sitte på benken hele kampen. Hørte du det Jørgen??!!” (Statistisk sett er Jørgen som oftest trener `n sin eget avkom – og har bare en indre drøm å få være med i speider`n og å få lage armbånd i makramé)
(Som dere ser over blir barna eksperter på hva de IKKE skal gjøre)
Til tross for at dette er en høylytt og røff art, skal vi ikke glemme at de gjør en svært viktig jobb. Denne arten skyr hverken frost, regn, dugnader, lange regnfulle cuper eller grytidlige kamper i innerste Rakkestad. Alt for poden. Alt for flokken! Alt for klubben!
Det er lett å glemme at denne arten ofte er under sterk press av de andre i flokken. Det skal en sterk Alfahann til for å takle presset fra de andre fotballpappaene i flokken. De som sitter i campingstolene på sidelinja, med stoppeklokke, for å sjekke om Jørgen får spille lengre enn de andre håpefulle. Det skal en tålmodig Alfahann til for å takle en fotballmamma som forlanger å få kampen stoppet i et par minutter mens hun pakker inn poden i skjerf og votter fordi det har begynt å snø.
Når jeg tenker etter, så tror jeg nok hele idretts Norge stopper opp uten fotballpappaene – og uten Alfahannen. Da får vi kanskje bære over med at noen av de muligens kan mangle et gen eller to – og heller satse på at Jørgen får henda ut av lomma og får lov til å begynne i speider ‘n.
Og sånn helt ærlig – helt uten ironi – de aller, aller fleste Alfahannene og fotballpappaene er virkelig flinke og oppoffrende. Og ikke minst utrolig flinke med unger! All ære til dere. Keep up the good work!
Christine – også kalt Otters
.
