Foreldrearten er meget eksotisk innenfor menneskearten. Forskning viser til at gener bestemmer hva slags foreldre vi skal bli. Noen gener er mer dominerende enn andre.
Noen foreldre har f.eks. spesielt utviklede naturgener. Denne arten produserer ofte små speidere. Disse tiltrekkes av våt bakke og svidde pølser. Andre foreldre har spesielt utviklede lilla gener. Denne arten produserer små kunstnere. De lager som regel sine egne julepresanger av kongler eller gamle colaflasker. Disse tiltrekkes ofte av loppemarkeder og kordfløyelsbukser.
La oss ta en titt på den mest eksotiske arten innen foreldreartene. Denne vekker stor interesse hos forskerne fordi ingen noen gang har klart å komme helt inntil. Ingen har til nå våget. Faren for å bli brølt til, eller bortvist, har til nå vært for stor.
Denne eksotiske arten mangler et svært viktig gen, nemlig ”beherskelse-genet”. For at de ikke skal dø ut i evolusjonen, blir dette overkompensert med “overambisiøs-genet”.
Denne arten kalles fotballpappaer.
Fotballpappaene er en eksotisk art som produserer små, håpefulle fotballspillere. Disse har, på et vis som forskere ennå ikke har klart å finne ut av, klart å bli fotballeksperter på sine eldre dager. Dette er en meget stor prestasjon da svært få innen denne arten var store fotballtalenter som små. Ekspertisen utføres kun igjennom teori – den fysiske ekspertisen er fortsatt ukjent.
Fotballpappaene har en ekstra stor forkjærlighet for å brøle. De brøler som oftest på sitt eget avkom, men også på de som måtte befinne seg i nærheten med en fotball. Eksempelvis mot fjernsyn, på stadioer og på løkka. Denne arten er faktisk så begeistret for brøling, kjefting og et generelt fektende kroppsspråk, at de som er aller ivrigst på de nevnte punktene blir utnevnt til fotballtrenere. Fotballtreneren er selveste Alfahannen innen fotballpappa-flokken. Fotballtreneren er sjefen!
Har du i tillegg en grunnleggende, oppgitt innstilling til barn som heller ønsker å gå i speider`n eller korps, er du sikret en trenertittel for flere år fremover.
Det er også en stor bonus om du starter hver kamp med setninger som:
A) “Detta blir en jævla tøff kamp gutta! Dere husker vel hvor mye vi tapte sist?! Og du, Jørgen, du må få den ballen oppover og ikke stå med henda i lomma!” (Jørgen blir like forvirra hver gang han får denne beskjeden – shortsen hans har tross alt ikke lommer)
B)”De som ikke gøtser og gjør det vi har snakka om på treninga må sitte på benken hele kampen. Hørte du det Jørgen??!!” (Statistisk sett er Jørgen som oftest trener `n sin eget avkom – og har bare en indre drøm å få være med i speider`n og å få lage armbånd i makramé)
(Som dere ser over blir barna eksperter på hva de IKKE skal gjøre)
Til tross for at dette er en høylytt og røff art, skal vi ikke glemme at de gjør en svært viktig jobb. Denne arten skyr hverken frost, regn, dugnader, lange regnfulle cuper eller grytidlige kamper i innerste Rakkestad. Alt for poden. Alt for flokken! Alt for klubben!
Det er lett å glemme at denne arten ofte er under sterk press av de andre i flokken. Det skal en sterk Alfahann til for å takle presset fra de andre fotballpappaene i flokken. De som sitter i campingstolene på sidelinja, med stoppeklokke, for å sjekke om Jørgen får spille lengre enn de andre håpefulle. Det skal en tålmodig Alfahann til for å takle en fotballmamma som forlanger å få kampen stoppet i et par minutter mens hun pakker inn poden i skjerf og votter fordi det har begynt å snø.
Når jeg tenker etter, så tror jeg nok hele idretts Norge stopper opp uten fotballpappaene – og uten Alfahannen. Da får vi kanskje bære over med at noen av de muligens kan mangle et gen eller to – og heller satse på at Jørgen får henda ut av lomma og får lov til å begynne i speider ‘n.
Og sånn helt ærlig – helt uten ironi – de aller, aller fleste Alfahannene og fotballpappaene er virkelig flinke og oppoffrende. Og ikke minst utrolig flinke med unger! All ære til dere. Keep up the good work!
Christine – også kalt Otters
.
ChristineOtterstad - også kalt Otters 
7 tanker om “Foppallpappar”
Maria
Hehe, morsomt skrevet 🙂 jeg iakttok et fotballlag i groruddalen under en trening i sommer. Jeg angrer på at jeg ikke filmet seansen. Treneren var en prototype på den brøleapen du beskriver, han skrek det ene ukvemsordet etter det andre til undersjåttene sine. Det var lett å se at han var faren til en av disse – det var bare en lyshudet gutt på laget, og de hadde samme hockeysveis. Jeg var overrasket over hvor mange de var på trening. De var nok 14 år, og hadde sånn sett sikkert holdt ut med brøleapen i mange år. De var mange nok til å spille to lag mot hverandre. Og det var da munnbruken til apen nådde nye, uante høyder. Din jææævla melsekk, hva var deeet var en pasning, se å få ræææævvva i gir for helvetttte! Osv osv.. (han var selv 175 cm høy og veide minst 100 kg) Midt i kampen måtte han tydeligvis lette på trykket, og var ikke snauere enn at han begynte å urinere på gressmatta… Riktignok bak målet… Og med ryggen til banen… Det forunderlige var da at apen forsatte å skrike og kommentere spillet, mens han tisset de to literne, selv om han altså ikke så noen ting av det som foregikk… Da forsto jeg at det her ikke handlet om et usedvanlig stort engasjement for idretten (som heldigvis er det eneste de fleste fotballpappaer ‘lider’ av) , men noe ganske annet.. 🙂 maria, mamman til fabian på håndballen 🙂
-fotballmamma
Elsker bloggen!:)
Det at dette temaet har skapt engasjement er vel bare et bevis på at det hos mange kanskje treffer en nerve…eller et bittelite ømt punkt..?:)
Keep up the good work – morsom lesning med innhold trenger vi!:)
Anonym
Hei
Morsom sak. Jeg er selv en som du beskriver der. Stiller høyerer krav til eget barn, og klarer ikke helt å legge konkurranseinnstinktet til side, selv om det er 6 åringer.
Fint at du setter det på spissen, slik at vi selv kan reflekterer over vår egen rolle, og hvordan vi utfører den.
Har gitt meg mye glede å se foreldre stå på sidenlinjen å fryse i regn og vind, med lykkelige barn som syntes det er like gøy å spille uansett vær.
Håper egentlig at alle syntes det er like gøy som jeg syntes.
Lammelåret
Godt å lese!
Det er visst mange skremmende foreldre der ute, men selv har jeg aldri sett en eneste av dem (men jo: Jeg har fått med meg en kamp eller to). Arten bør utryddes, eller begynne å spille på gamlis-lag og lære seg å skille mellom seg selv og sine behov og andres.
Magne D. Antonsen (VG)
Bra blogg, Christine!
Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no
Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [æ] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg
Werner
Hei, Christine.
Først, du skriver både godt og morsomt. At du setter dette veldig på spissen er vel ganske innlysende. Så vil jeg si at dere gjør en super jobb med gutta våre på håndballen. Det skal i hvert fall sies at du ikke kommer under samme kategori som «fotballbrølerne», for jeg har ennå til gode å høre stemmen din 😉
Samtidig føler jeg vel at dette blir som i mange andre diskusjoner, å skjære alle over en kam. Jeg tror vel ikke at alle har «blitt» eksperter på sine eldre dager, men mer det at de fleste fotballklubber er klubbstyrt – med foreldre som trenere. Og ja, det kan være en prøvelse for mange å coache alt fra viltre fem- og seksåringer som ikke hører etter, til gutter i 10 årsalderen som helst skulle spilt i korps(!).
Jeg er selv trener på fotballen, da alle «trenere» ønskes velkommen. Har generell bakgrunn fra fotball selv, men mener å kunne «noe» om dette spillet. Men, det skal sies at alle klubbtrenere får tilbud om å gå på såkalte trenerkurs, og undertegnede med flere, går nå på C-kurs (C=Children) for å lære mer. Og ja, vi lærer masse, og ikke minst hvor viktig det er å forsterke det positive.
Jeg har ca 15-17 års erfaring fra håndball selv, men det virker ofte som at her er det kun en håndfull mennesker som skal styre. Som pappa til en som spiller håndball har jeg selv vært vitne til kommentarer fra benken som:
«Skjerpings, gutter!» «Pasningene!!!»
Man kan slå ut med armene når man bommer på skudd eller pasninger. Man skal forsterke det positive og ikke det negative.
Og man kan også bli straffet med å sitte på benken om man ikke dukker opp på en trening.
Man skal ikke kaste sten i et glasshus var det en klok mann som sa 😉
Jeg tror vi alle både ønsker og prøver å gjøre det beste for barna våre.
Det vil alltid finnes ugress blant foreldre, men de finnes både i korpset, i fotballen, håndballen og ikke minst i politikken 😉
Igjen, dere gjør en fantastisk jobb!
Werner
christineotterstad - også kalt Otters
Takk for det, Werner. Mange fine tanker og innspill her 🙂
Jeg vil poengtere, som jeg har gjort tidliger i bloggene mine, at jeg aldri får belyst alle sidene av en sak i en blogg. En blogg skal inneholde max 500 ord, om folk skal gidde å lese den, derfor begrenser det seg selv når både humor, moral og eksempler skal være med. Derfor blir ofte «ytterpunktene» med i bloggen, slik at mitt egentlige buskap skal komme tydelig frem.
Som du sier, så setter jeg ting på spissen i bloggene mine, OG den ENESTE grunnen til at jeg er i nærheten av å tørre å være såpass ironisk i boggene mine er nettopp fordi jeg sitter i verdens største glasshus selv 😉 (Ref også bloggen «Tanker fra Celine)
Vi får fortsette og gjøre en innsats, så godt vi kan, så skal du se gutta våre blir både flike og fornøyde!
Otters 🙂