Selv om jeg kanskje ikke tror på en spesiell Gud, så er det dager hvor jeg har et stort behov for å skylde på’n.
Det er dager hvor jeg forbanner høyere makter over min egen utilstrekkelighet. Det er stunder der jeg ikke evner å være så flink som jeg burde. Jeg snakker om den viktigste jobben jeg gjør i min levetid. Jeg snakker om mitt livs viktigste rolle.
Jeg snakker om mammarollen.
Jeg ble ikke den mammaen jeg trodde jeg skulle bli. Jeg hadde så veldig store forventninger til meg selv. Jeg forsto så lite. Jeg var så ung.
Jeg forsto ikke at jeg kunne bli så sliten, at det eneste jeg gledet meg til hele dagen var barnas leggetid. Jeg forsto ikke at det kunne bli så vanskelig å få til 7 sunne måltider i uka- og atpåtil få noen til å spise de. Jeg forsto ikke at det kunne føles så ensomt å være våken hele natten med et barn som sto i bro av magesmerter.
Jeg var rett og slett ikke forberedt på hvor tappende det kan være å kjenne på den dårlige samvittigheten over at jeg ikke leser for de hver kveld. Den dårlige samvittigheten over at jeg glemte å sende med innesko og gymtøy. Den dårlige samvittigheten over å ikke orke å kose nok, huske å klippe negler eller pusse små melketenner ordentlig hver kveld. Den dårlige samvittigheten over sjokoladepålegg og altfor mye pc.
Jeg var ikke klar over at så små mennesker kunne lage så mye rot. Jeg visste ikke at det skulle medføre så mye klin og smitte.
Ingen hadde fortalt at jeg kunne reagere så barnslig og umodent over et barns provoserende oppførsel. Ingen hadde fortalt at jeg kunne bli så sint og så lei meg over mine egne barns oppførsel, at jeg i desperasjon forbanner en Gud jeg ikke engang tror på.
Jeg måtte finne ut av utilstrekkeligheten, frustrasjonen og den dårlige samvittigheten helt alene.
Men det er egentlig greit. På den andre siden så var det heller ingen som hadde fortalt meg om følelsen da jeg møtte mine barns blikk for aller første gang. Ingen hadde heller aldri fortalt meg om lukten av nybadet baby og lyden av klukkende babylatter.
Jeg var slett ikke forberedt på følelsen jeg skulle sitte med da eldstejenta spilte rollen som hyene i «Løvenes Konge» i årets skoleforestilling. Jeg ante heller ikke at det kunne føles så overveldende å se minstegutt score sitt første håndballmål.
Ingen hadde fortalt at jeg skulle gråte av stolthet etter årets utviklingssamtale med læreren. Ingen hadde forberedt meg på den betingelsesløse kjærligheten og inderligheten. Ingen hadde fortalt at jeg til tider skulle takke en Gud jeg ikke engang tror på.
Ingen hadde lært meg om livets beste – og til tider verste – rolle. Mammarollen.
Jeg ble ikke den mammaen jeg trodde jeg skulle bli. Jeg hadde så veldig store forventninger til meg selv. Jeg forsto så lite. Jeg var så ung.
Det ble så mye mer. Livet ble så mye mer.
Christine – også kalt Otters
Otters holder foredrag/kurs 7.mars. Det begynner å fylles opp! Se HER!
