Jeg har funnet ut at jeg er veldig lite typisk norsk. Ikke er jeg særlig god på ski (okei, det der var å pynte VELDIG på sannheten. Jeg er ELENDIG på ski) ikke liker jeg får-i-kål og jeg går nesten aldri med ryggsekk.
Men jeg hilser alltid på folk jeg treffer i fjellet og jeg er alltid entusiastisk når jeg møter nordmenn på Grand Canaria, det skal jeg ha!
Det norskeste jeg veit om er DUGNADER!
Jeg er livredd dugnader! Det er noe veldig skremmende og veldig norsk over folk som marsjerer ut av husene sine, i samlet flokk, for å kaste seg over plener, epletrær og grusete asfalt.
En rask sveip innom Wikipedia bekrefter følelsen. Ordet «dugnad» finnes bare på norsk!
«Dugnadsbegrepet er utpreget norsk. Våren 2004 ble ordet «dugnad» kåret til Norges nasjonalord. NRK viste en serie språkprogram og seerne ble invitert til å foreslå og deretter stemme frem et norsk nasjonalord. «Dugnad» vant knepent foran «jah» (på innpust), «matpakke», «hæ» og «koselig» – Kilde: Wikipedia
Er det rart jeg friker ut?!
Dugnaden kommer som en like stor overraskelse hver forbanna vår. Det har helt sikkert hengt en lapp et sted, hva vet vel jeg??!! Et kjapt blikk ut av kjøkkenvinduet gir meg det samme støkket i magen hvert år! Der er de! Alle naboene. I samlet flokk. Med slagstøvler, termoser, raker og målbevisste, stolte blikk. Det oser lagånd og fellesskap. Det ligger et lokk av norske tradisjoner over hele gata. Det er dem mot røkla!
Her har vintermørket skånet meg fra tilfeldige møter med naboer og bekjente i månedsvis. Alle har sittet trygt inne i husene sine med telys og en kopp te. Jeg har de siste 4 månedene med den største selvfølge trasket opp på 7-11 i pysjbukse, helt trygg på at jeg garantert ikke vil treffe på NOEN!
Jeg er også, til info, en av Norges aller verste kvinner innen small talk. Jeg blir alltid stående og sparke i grusen mens jeg stammer fraser som «Jajamensan, sånn kan det gå. Du skal høre mye før øra ramler av!»
Men, jeg innser at å skulke en dugnad vil være et sosialt selvmord i ethvert borettslag og i enhver gate. Jeg ville blitt «Hun-som-ikke-bidrar-til-fellesskapet».
Det snodige er at jeg blir trukket mot disse folka! Jeg har lyst til å være en del av slagstøvler, fleecer og ivrig raking. Jeg vil være en del av fellesskapet! Jeg er nok litt mer norsk enn jeg trodde, for plutselig finner jeg meg selv i å virre rundt med en trillebår full av grus og løv, mens jeg lirer av meg fraser som «jaja, det kunne jo vært verre, og sånn kan det gå!»
Jeg kjenner en oppriktig lykke over å være en del av fellesskapet! Det er OSS – oss mot røkla!
For UTEN dugnadsånden, så stopper nemlig Norge opp! Samtlige idrettsklubber, barnehager og borettslag ville lidd samme skjebne som både Hellas og Kypros. Dugnader holder Norge i gang!
Og noen ganger – noen ganger er det bare litt deilig å føle seg skikkelig norsk 🙂
Christine – også kalt Otters
2 tanker om “Dugnadhelvete”
christineotterstad - også kalt Otters
ÅÅ, så koselig! Tusen takk for en snill tilbakemelding 🙂
TorilStorholt
Du er utrolig god til å skrive da. Det er alltid spennende å lese tenkningen din om helt hverdagslige ting, for du har artige og gode analyser.