ChristineOtterstad – også kalt Otters

Kjære dere der hjemme,

Her på den røde stua vår i Sverige har vi det bra. De eneste utfordringene vi har i idyllen er cellulitter og karbohydrater – og de er for så vidt alvorlige nok.

Undertegnede har fått en smell i ryggen og har derfor fått (etter nøye diskusjon og overveielse) benådet en ekte seng på et ordentlig soverom denne sommeren. Oddsen for å klare å kapre en seng når man enten er under 70 eller over 7, er like stor som å vinne i Lotto, så jeg føler meg både ydmyk og privilegert. (Med litt flaks har jeg smerter i ryggen ut ferien)

Rett nedenfor hytta ligger det en campingplass. Jeg elsker å sitte på terrassen med en glass hvitvin og titte ned på rutinene i blikkbokslandsbyen. Jeg koser meg med at jeg kan se de, men de kan ikke se meg.

Surklingen av ca 200 nybadede bein i crocks vekker meg hver morgen i titiden. Alle på campingen skal ha morgenbad, på samme tid. I 14 tiden kommer alle vannsportlekene på vannet. Sinte mammaer står på land og gauler at pappaene må kjøre saktere når poden henger etter som et slips på vannski. Resten av røkla (de som har fått store barn som heller vil på Ibitza å bade i Tequila enn å råtne på en campingplass i Årjeng) sitter utenfor spikerteltene sine og betrakter det hele med stor fornøyelse. Fornøyelsen øket i takt med at magen blir rødere og pappvinen blir mer slunken. I 16 tiden senker roen seg i et par timer. Jeg har ennå ikke helt forstått hvor alle blir av? Jeg tror det er en form for siesta? En slags eksotisk pause midt inni den svenske landsbygda. Det er faktisk på grensen til creepy. Jeg tar meg selv i å hysje på ungene på trampolina. Landsbyen sover, vi må vær stille.

I 20 tiden legger grillosen seg over landsbyen slik at utsikten fra terrassen min dessverre blir litt uklar. Men jeg kan høre det smeller i Weber-lokk, campingbord blir stablet på rekke og rad og kantklippere tar siste finpuss rundt hagenissene før matroen senker seg.

Eller, matro? Det er NÅ det begynner! Det er fest! Party! Hver kveld! Griserøde, blide menn. Blide, glade kvinner i tights og tunika. Unger som har brukt de voksnes siesta til å smugtrene på trinnene til Glow, slik at de kan ha oppvisning på kvelden.

Alle tyter ut av sine respektive blikkbokser for å være sammen. Jeg kan høre de deler raust på pappvin og røverhistorier. Ungene husker ikke hva innetider er  – og de voksne husker ikke helt hvilken unge som er deres.

Og her sitter jeg, oppe i åsen på min fine terrasse med et glass hvitt i hånden. Er jeg bittelitt misunnelig? Ja! Jeg er bittelitt misunnelig på det inderlige fellesskapet. På rausheten. På en verden jeg ikke har kjennskap til. På en verden som er lett å drite ut. Som er lett å le av og ha fordommer mot, men som i mine øyne virker som den reneste sommeridyll med raushet og felleskap.

God sommer fra den svenske landsbygda!

Sommerklem fra Christine – også kalt Otters

www.dinlifecoach.no

Ps. takk for mange flotte mail og tilbakemeldinger fra forrige blogg.

Jeg har dessverre ikke hatt kapasitet til å svare på alle, men jeg har satt pris på

hver eneste en!