Jeg har aldri vært en av disse som har vært glad i gå på skolen. Jeg har en tendens til å kjede meg veldig fort. Pluss at jeg har en konsentrasjonsevne på lik linje med en husflue. Dette, i tillegg til at jeg var en smule bedagelig anlagt med tanke på lekser, gjorde at jeg stort sett brukte tiden min på å glede meg til helgene.
Jeg trivdes ikke noe særlig på videregående, må jeg innrømme. Det er flere grunner til dette, litt pga at jeg ikke helt følte jeg fant plassen min sosialt – og litt pga at jeg følte meg like smart som en brødskive. Jeg hadde en eller annen idiotisk overbevisning om at jeg var stein, stokk uintelligent – selv om karakterene mine viste det motsatte.
Jeg hadde en flott norsklærer på videregående. Lars Gulseth. Jeg følte at han skjønte meg på et annet plan enn de andre lærerne. Han så meg.
En dag, da vi skulle få tilbake en stil vi hadde skrevet (og som jeg var på grensen til flaut fornøyd med) så han meg rett i øynene og sa:
«Christine, du er veldig flink til å skrive!»
Så gikk han videre for å dele ut resten av stilene.
Det var aldri noen som hadde sagt til meg at jeg var flink til å skrive før. Det var første gang jeg hørte det.
Denne ene setningen var alt som skulle til for at jeg fikk et annet syn på meg selv. Plutselig var jeg «hun som er flink til å skrive!» (Dog bare i mitt hode da, irriterende få hørte at han skrøt av meg. Lærere burde seriøst lære seg å snakke høyt når de skryter)
Lars sine ord har fulgt meg opp igjennom årene. Jeg hører ofte at han sier jeg er flink, selv om det er mang år siden nå. Han sier det mest når jeg trenger litt selvtillit og skryt, men også når jeg rett og slett har lyst til å tenke på noe hyggelig.
Nå høres det kanskje ut som at jeg aldri, hverken før eller siden, har fått skryt, og det stemmer jo ikke. Men poenget mitt er at det er så innmari lite som skal til!
Hvor ofte sier du til kjæresten din, barna dine eller venninnene dine at du syntes de er flinke? Hvor ofte ser du de inn i øynene og sier du oppriktig syntes de er flinke til å tegne, eller i matte, i sport eller til å være en god venn?
Personlig vet jeg at jeg har et enormt forbedringspotensialet i akkurat dette. Men jeg vet også hvor uendelig viktig det er, og jeg vet også hvor utrolig lite som skal til for å forandre et menneskes syn på seg selv. For dette menneske kan det bety mer enn du kan drømme om. Så jeg lover at jeg skal bli bedre til å si til de rundt meg hva de flinke til. Jeg vet det jo, men det er bare så lett å glemme det, ikke sant?
Se rundt deg. Se på de fine menneskene du møte hver dag. Hva er de flinke til? Si det til dem! For deg er det bare en setning, men for de kan det bety alt.
Kjære Lars Gulseth (Ulsrud videregående skole), tusen takk for at du trodde på meg. Du vil få boka mi i posten når den er ferdig skrevet, enten du vil eller ikke 😉
Christine – også kalt Otters
