oktober | 2013 | ChristineOtterstad - også kalt Otters

Månedlige arkiver: oktober 2013
- Ut på tur. Med IPhone i lomma of course.
  
  Posted at 2:23 pm by christineotterstad - også kalt Otters, on 27. oktober 2013
  Søndag er min rydde-i-dårlig-samvittighet-dag.
  
  Alt jeg ikke rakk å påføre ungene i uka som var, må presses inn på søndager. Alt fra frisk luft, sunn mat til gode samtaler. For at jeg skal ha god samvittighet, så må ungene lide. Enkelt og greit.
  
  Denne søndagen hadde jeg ekstra dårlig samvittighet da jeg våknet. (Hektisk uke med mye nudler)
  
  Før jeg rakk å tenke meg om hadde jeg med min mest entusiastisk stemme erklært at i dag er en prefekt dag for en tur i skogen!
  
  Etter en times tålmodige overtalelser (som snodig nok sklir over til skingrende masing) sleper de seg ut av hver sin IPad og krabber lidende inn på hvert sitt rom.
  
  Et menneske har 6 plagg å kle på seg hver morgen. Jeg har nemlig talt. 6!
  Innen disse 6 plaggene er på hver barnekropp, har jeg:
  - Pakket en sekk full av brødskiver,kakao, kaffe, saft og spikkekniv. (Aner ikke hva kniven er til, men slik er tur-reglene)
  - Ryddet ut av oppvaskmaskinen.
  - Tatt hårkur.
  - Hengt opp en vask.
  - Betalt 4 regninger.
  - Satt meg ut i bilen!
  6 PLAGG!
  
  Jeg blir alltid like overrasket over hvor flinke folk er. Her føler jeg meg som en krysning av Lars Monsen og Super-Mamma, så opplever jeg at skogen allerede er full av folk? Jeg hadde en forestilling om at jeg skulle være alene om å være fantastisk! Pokker også, de dreper idyllen min!
  
  Skjønt, idyll?
  
  Yngstemann ber oss raska på. Han må komme seg litt faderlig fort tilbake til pcèn. Han var nemlig midt i et spill og rakk ikke lagre fordi han fikk så dårlig tid.
  Eldstejenta har latt det gå sport i å ramse opp alle stedene hun heller kunne tenke seg å være, istedenfor i skogen. Hun er imponerende kreativ. Jeg kan nevne steder som tannlegen, Fram museet og blues-cruise med Danskebåten.
  
  Det er strenge regler for nordmenn på tur. Man må gå til et vann eller en topp. Ellers gjelds det ikke. Det er også viktig å ha god dekning slik at alle facebook-vennene dine vet hvor du er.
  
  Pliktoppfyllende nordmann som jeg er, så passer jeg alltid på å holde meg innafor disse kravene. Jeg kalles ikke Lars Monsen-mamma uten grunn!
  
  Det er 2 km fra parkeringsplassen og opp til det lille tjernet jeg har peilet meg ut. Ungene ser vantro på meg! 2 km?!! Skal de GÅ i SKOGEN i 2 km?!!
  
  Litt skadefro påpeker jeg at det blir 4 km til sammen. Hahaha. Jaggu fikk vi ikke litt mattetrening i skogen også?!
  
  Ingen ler. Det begynner å regne.
  
  Fremme ved vannet drar vi frem lunken kakao og fuktige matpakker. Stemningsrapport burde være unødvendig på dette tidspunktet.
  
  Et hyl som vil gi meg øresus i årevis fremover kommer ut av munnen til eldstejenta. ORM! OOOORRRRRMMM!!!!!
  
  Orm? Hvor? Her?
  
  Neeeiii, DEEEER!!
  
  Midt ute på vannet svømmer det en orm. En STOR orm. Med jevn rytme lager den nydelige ringer i vannet. Helt uberørt av hysteriet på sidelinja.
  
  Telefoner finnes frem. Det knipses og det filmes. O lykke. Dette er jo reine safarien! Facebook, Snapchat og Instagram. Alt må ut! Alt må dokumenteres!
  
  To verdener forenes. Skog og natur smelter sammen med sosiale medier. Mindfullness og facebook på samme tid. Det er vakkert.
  
  Veien hjem er kortere enn til. Vi tråkker bare på steiner. Vi finner en rot som ser ut som Jens Stoltenberg. (Joda, rota ender også på facebook) Frostrøyk og røde kinn-roser sloss om plassen.
  
  På vei inn i bilen ser minstemann på meg og sier «Tenk om vi ikke hadde gått i skogen! Da hadde vi ikke hatt den ormen på film!»
  
  «Jepp, det ene utelukker ikke alltid det andre» tenker jeg. Men jeg har vett nok til å holde kjeft 😉
  
  Årets mamma 2011. Mulig dommeren var en smule inhabil, eller klekkelig bestukket 😉
  
  Christine – også kalt Otters
  
  www.dinlifecoach.no
  Share this:
  Twitter
  Facebook
  Lik dette:
  Lik Laster...
  | 4 kommentarer
- Si det! Sånn for sikkerhetsskyld!
  
  Posted at 6:06 pm by christineotterstad - også kalt Otters, on 24. oktober 2013
  Mormor er blitt en elsket gjenganger i bloggene mine. Det har vært naturlig å ta henne med inn hit fordi hun er en så viktig del av livet mitt. Hun har vært min mentor. I hele mitt liv har hun representert mine aller viktigste verdier. Trygghet, raushet, humor og kjærlighet.
  
  Hun og jeg har alltid hatt noe eget. En inderlighet det ikke var lett for utenforstående å forstå. Det var oss. Oss mot røkla!
  
  For 5 dager siden gikk min kjære mormor bort. Minnene, tingene og stemmen hennes er fremdeles her, men mormoren min er borte.
  
  Hva gjør man når en som alltid har vært i livet ditt som den største selvfølge plutselig er borte? Hva gjør man når noen dør uten å gi beskjed på forhånd?
  
  Skal jeg si deg hva jeg har gjort?
  
  Jeg har brukt tiden på å tenke på hva jeg burde gjort. Jeg har tenkt alt fra at jeg burde besøkt henne oftere på sine eldre dager til at jeg burde vært et snillere barn. (Jeg vet hun var litt i overkant lei de kreative påfunnene mine da jeg var liten)
  
  Jeg har hatt dårlig samvittighet for alt som er mulig å ha dårlig samvittighet for! Jeg fikk aldri takket henne for alt det hun har gjort for meg igjennom et helt liv! Jeg sa aldri hvor glad jeg var i henne!
  
  Jeg kan ikke engang skylde på dårlig tid, for dama levde i nesten 100 år!
  
  Alt jeg ikke rakk. Alt jeg ikke fikk sagt. Alt jeg burde gjort.
  
  Men hun visste. Selvfølgelig visste hun! Hun var tross alt den klokeste dama som fantes. Hun visste hele tiden at hun betydde mye for meg. Hun visste hele tiden at jeg var henne evig takknemlig for alt hun har gjort. Hun visste. Vi trengte ikke ord. Det var jo oss. Oss mot røkla. Hun visste!
  
  Men allikevel. Allikevel skulle jeg ønske at jeg sa det med ord. Sånn for sikkerhetsskyld.
  
  Kjære venner, ikke vent med å si hvor inderlig du holder av dine nærmeste. Ikke vent med å uttrykke takknemlighet. Ikke vent med å si at du elsker. Ikke vent. Du vet aldri når det er for sent. Du vet aldri.
  
  Si det det med ord. Sånn for sikkerhetsskyld.
  
  kjære mormor, på gjensyn.
  
  Christine – også kalt Otters
  
  (om du vil lese bloggene om mormoren min, så søk på «mormor» i søkefeltet. Du vil ikke angre.)
  Share this:
  Twitter
  Facebook
  Lik dette:
  Lik Laster...
  | 9 kommentarer
- Nettblottere
  
  Posted at 8:48 am by christineotterstad - også kalt Otters, on 15. oktober 2013
  Jeg mer eller mindre vokste opp i blokka til mormora mi. Jeg elsket denne blokka. Den hadde nemlig utsikt! Fra balkongen kunne vi se helt til Holmenkollen.
  
  Jeg forundret meg alltid over at det gikk an å bo (og trives) i noen annen leilighet enn i mormor sin? Alle leilighetene var nesten like, men allikevel, mormor sin var best!
  
  Det måtte da alle forstå?!
  
  Hver gang jeg påsto at hennes leilighet var best og de andre leilighetene var teite, kom hun med den samme leksa:
  
  «Du ser verden fra min leilighet, Christine. Alle leilighetene i blokka har forskjellig utsikt. Enten de bor over oss, eller de bor under oss. Og alle mener sin er best. Ha respekt for andres utsikt!»
  
  I mange år trodde jeg hun snakket om utsikten.
  
  Hun snakket om respekt! Respekt for andres utsikt. For andres syn på livet. Respekt for at vi ser verden igjennom forskjellige stuevinduer.
  
  Respekt for hverandre!
  
  Alle naboene hadde utsikt mot Holmenkollen. Men ingen så den fra samme vinkel som meg. De bodde enten under, over, eller ved siden av. Ingen i blokka så Holmenkollen på helt lik måte.
  
  I nåtidens medieverden blir det fler og fler som ikke respekterer hverandres utsikt.
  
  Respekten er blitt borte fordi vi kan gjemme oss bak en pc! Anonymitet og falske navn kan få frem noen helt forferdelige sider hos mennesker.
  
  Gry Sindig har et treffende navn på disse menneskene:
  
  NETTBLOTTERE!
  
  En nettblotter er en blotter som opererer andre steder enn i parker og på turstier. En nettblotter sitter bak pc-en sin, naken under den grå frakken, og BÆM!!!! hopper frem på et kommentarfelt, slenger ut noen ondskapsfulle kommentarer, og sniker seg under frakken igjen.
  
  En nettblotter er faktisk stusseligere enn blotterne som lusker i buskene og håper på at noen skal få et glimt av herligheten sin. En nettblotter viser ikke engang sin identitet. En nettblotter er kun tøff hjemme i stua si.
  
  Når jeg leser nedover kommentarfeltene til nettavisene, og ikke minst HER, får jeg gåsehud! Jeg blir trist og livredd! Hva feiler det folk?
  
  Personlig får jeg masse «slemme» kommentarer hver gang jeg legger ut en ny blogg. Jeg sletter de selvfølgelig, men det er utrolig ubehagelig og krenkende! Det føles som et fysisk slag i magen. Hver gang!
  
  Jeg er voksen, og mentalt sterk, tenk da på disse ungdommene som ikke har rukket å opparbeide seg noe erfaring og mental styrke ennå!!
  
  Nettblotting kan drepe en ung sjel!
  
  Andre profilerte bloggere som jeg har snakket med, sier at man venner seg til disse kommentarene. Men vet du hva? IKKE POKKER! Jeg nekter å venne meg til dette! Da akseptere jeg jo at dette er greit!
  
  Mobbing og nettblotting skal ikke aksepteres! FRA NOEN!
  
  La oss reise oss sammen. La oss STOPPE ondskapsfulle kommentarer ved å si klart i fra om at NETTBLOTTING FINNER VI OSS IKKE I! Slå ned på nettblotting HVER GANG DU SER DET! Du må SI FRA at dette akseptere du ikke!
  
  Kjære venner, respekter andres utsikt. Respekter at vi alle ser verden fra hver vår balkong, og dermed aldri kan ha nøyaktig samme utsyn mot Holmenkollen. Og det er greit! Det gjør oss unike. La naboen få være unik. Vis respekt!
  
  Nettblotting dreper! Ta ansvar!
  
  Er du med?
  
  Christine – også kalt Otters
  
  http://www.dinlifecoach.no
  
  PS:
  NYTT KURS MED OTTERS KOMMER SNART! FØLG MED 🙂
  Share this:
  Twitter
  Facebook
  Lik dette:
  Lik Laster...
  | 32 kommentarer
- Run, Forrest, RUUUN!
  
  Posted at 4:16 pm by christineotterstad - også kalt Otters, on 6. oktober 2013
  Har du sett filmen «Forrest Gump»?
  Forrest er landsbyidioten. Han ser på verden igjennom et barns naive øyne. Hadde alle vært som Forest, ville vi ikke hatt en eneste krig her i verden.
  
  Mora til Forrest er veldig klok. Hun lærer Forrest å takle livet ved å pøse på med visdomsord.
  
  Den dagen moren dør, er en trist dag i Forrest sitt liv. Et vakkert liv har kommet til veis ende. For å takle sorgen etter moren, begynner han å løpe. Han rett og slett reiser seg opp og begynner å løpe. Han løper i 3 år, 2 mnd, 14 dager og 16 timer. En hel verden følger med på ham og forsøker å tolke hvorfor han løper. Alle mener han løper for en eller annen god sak, og at det ligger en dypere mening bak.
  
  «My mama always said: «put the past behind you before you can move on»
  And I think that’s what my running was all about.» – forteller Forrest.
  
  Han løp fordi han var lei seg. Da han ikke var lei seg lenger, stoppet han å løpe. Han var ferdig. Enkelt og greit. Han ville heller gjøre noe annet.
  
  En hel verden ble stående igjen som et surmulende spørsmålstegn.
  
  Man kan da ikke bare stoppe sånn? Hallo?! Han var midt i løpinga si, og så bare stopper han?
  
  Det er akkurat det han kunne. Alle kan! Men det er veldig få som gjør det!
  
  Som coach møter jeg ofte mennesker som ikke tør stoppe. Mange tror de må fortsette å løpe resten av livet.
  
  Mange går til en jobb de er møkka lei, år etter år. De tør ikke stoppe. Mange lever i et dødt forhold, år etter år. De tør ikke stoppe. Mange bærer på bitterhet fra oppvekst eller fra konflikter. De er ikke klar over at de er ferdig for lengst. De har bare glemt å stoppe.
  
  De er slitne. Men løper videre allikevel. De vet ikke at de bare kan stoppe med det de driver med.
  
  Livet består av begynnelser, og av avslutninger.
  For å slippe til nye, friske begynnelser, MÅ vi faktisk ha avslutninger. Selv om de er skumle og store!
  
  Uten avslutninger klarer vi ikke alltid å slippe til begynnelsene.
  
  Om du vil ha en ny jobb, er du nødt for å avslutte den jobben du er i. Om du vil ha et levende ekteskap, må du kanskje avslutte det døde du er i. Om du ønsker et bra voksenliv, er du kanskje nødt for å legge en dårlig barndom eller andre konflikter bak deg. Du må avslutte din egen bitterhet.
  
  Det er lov å stoppe med det du driver med! Selv når en hel verden står på sidelinja og heier på deg, så er det lov å stoppe! Dette er ditt løp, ikke deres!
  
  Å stoppe er ikke det samme som å gi opp. Å stoppe betyr at du er sliten av det du driver med, og at du er klar for å gjøre noe annet.
  
  Så løp i vei, alt du kan! Run, Forrest, ruuun! Men ikke glem at du kan stoppe når du kjenner at du er ferdig, for da er du kanskje klar for å slippe til en ny begynnelse 🙂
  
  Christine – også kalt Otters
  
  www.dinlifecoach.no
  Share this:
  Twitter
  Facebook
  Lik dette:
  Lik Laster...
  | 7 kommentarer
- Helt uten back-up venn
  
  Posted at 7:19 am by christineotterstad - også kalt Otters, on 1. oktober 2013
  Jeg hater å være ny. Jeg kan ikke fordra å mingle med mennesker jeg ikke kjenner. Misforstå meg rett, jeg digger å bli kjent med nye mennesker. Bare ikke helt alene. Bare jeg har en venn sånn innen noen meters radius, så er jeg i mitt ess. En back up-venn! Sånn helt alene er jeg både sjenert og stusselig.
  
  Det paradoksale er at jeg lever av å reise rundt, ja nettopp, alene.
  
  Når jeg blir bedt om å holde foredrag og kurs, så er det meg de ber. Ikke «Otters-og-en-venn-slik-at-hun-slipper-å-føle-seg-venneløs».
  
  Det som er enda mer paradoksalt, er at jeg ofte står på en scene og snakker om selvfølelse – og det å kunne stå støtt i seg selv. Jeg lærer folk å bli trygge på seg selv i sosiale sammenhenger. Jeg lærer faktisk folk å takle akkurat slike situasjoner som jeg selv hater! Ha! DA snakker vi coach med dobbeltmoral!
  
  Eller?
  
  Egentlig ikke. Det jeg nemlig lærer bort, er at du burde være ærlig i settinger du hater. Nesten uavhengig av hva det er. Alt fra å måtte mingle med folk du ikke kjenner til møter eller taler du gruer deg til. Vær ærlig – både mot deg selv og andre.
  
  Vi har lett for å sette på oss masker som vi tror både beskytter oss og som får oss til å se trygge ut. Men oftest har det kun motsatt effekt. Vi fremstår som mindre menneskelige og utilnærmelige, og kanskje til og med feilfrie!.
  
  Det er få som har noe særlig til overs for feilfrie mennesker. Perfekte mennesker møter sjelden raushet hos andre.
  
  Rett og slett innrøm at du gruer deg til å holde denne talen, eller til å spise middag med folk du ikke kjenner, men at du skal gjøre det allikevel.
  
  Vi elsker nemlig mennesker som tør vise sårbarhet og menneskelige sider. Det er lettere å være raus og tålmodig mot en som åpent og nakent innrømmer at sosiale settinger gjør en nervøs. Vi liker feil. Vi kjenner oss igjen i feil. Få kjenner seg igjen i perfeksjon.
  
  På sist foredrag fortalte jeg at jeg elsker jobben min. Jeg elsker å stå på en scene og gjøre de tingene jeg kan. Videre fortalte jeg at jeg grudde meg skikkelig til banketten og til minglingen på kvelden. Jeg sa jeg var redd for å bli stående alene og fikle med mobilen min, slik vi ofte gjør når vi prøver å se opptatte ut. Jeg hadde nemlig ikke med meg noen back up-venn.
  
  På to setninger gikk jeg fra «proff-foredragsholder» til «Otters-med-menneskelige-feil».
  
  Jeg skal love deg at jeg ble tatt godt vare på den kvelden. Fordi jeg var ærlig og viste en menneskelig side. Jeg var høy på livet og nye bekjentskaper en uke etterpå! The time of my life 🙂
  
  Det er feilene og de menneskelige sidene som gjør oss så unike og perfekte. Vær ærlig og raus mot deg selv, så skal du se at du sjelden føler deg ensom, selv om du ikke har med deg en eneste back up-venn.
  
  Ha en knallfin uke, kjære venner!
  
  Christine – også kalt Otters www.dinlifecoach.no
  
  Mine nærmeste back-up venner. Her i mål etter Oslos Bratteste i helgen.
  Share this:
  Twitter
  Facebook
  Lik dette:
  Lik Laster...
  | 5 kommentarer

%d bloggere liker dette: