Av en eller annen grunn har alle køer en trang til å halvere hastigheten når jeg trer inn i de. Forrige torsdag var ikke noe unntak. Jeg sto i kassa på Rema, i den tregeste køen selvfølgelig, og kjente at det var altfor lenge siden jeg hadde spist. Foran meg sto det en pappa med en gutt som jeg tipper var 5-6 år. Guttungen var av det intense slaget.
Jeg må innrømme at jeg på et tidspunkt tenkte at guttungen var altfor stor til å oppføre seg slik han gjorde. Jeg merket at lavt blodsukker og en lang dag hadde halvert lunta mi, derfor dukket jeg ned i Iphonen og lukket ørene.
Plutselig ser jeg i sidesynet mitt at faren tar et hardt tak i gutten, løfter ham opp og slenger han ned i handlevognen. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at møtet med den harde stålvogna må ha gjort veldig vondt, men ikke et kny kom ut av guttens munn.
Køen beveget seg og jeg kunne endelig sette meg inn i bilen.
Jeg ble sittende i bilen i lang tid. Burde jeg reagert? Hvor går grensen for når man skal si fra som voksen? Kanskje ikke rart faren klikka litt? Jeg mener, når jeg ble irritert, så er det kanskje ikke så rart at faren mistet hodet i et par sekunder? Ingen tvil om at ungen var slitsom. Men på den andre siden, det hadde sikkert holdt å si fra til guttens far at jeg reagerte på den røffe måten han kastet barnet ned i handlevognen på? Det hadde kanskje holdt med en liten tilbakemelding?
Skal jeg si hva jeg kom frem til?
Jeg kom frem til at når man blir sittende i bilen i lang tid og fundere på om man burde reagert, så er det INGEN TVIL om at jeg burde reagert! Skam deg Otters!
Som voksen SKAL jeg reagere når jeg mener urett blir gjort mot barn. Som voksen har jeg ikke lov til å ignorere noe som helst, selv ikke en liten magefølelse.
Det er mulig jeg tok feil. Det er mulig jeg misforsto situasjonen. Kanskje pappaen hadde en mastergrad i barneoppdragelse, for alt jeg veit. Men hva om det er en liten mulighet for at jeg hadde rett? Hva da?
Barn er så til de grader prisgitt oss voksne. Barn er så uendelig sårbare og avhengige av oss. Om ikke foreldrene stiller opp, så må noen andre gjøre det. Du og jeg er «de andre». Jeg vil gå så langt å påstå at de som vet at urett skjer mot barn uten å gripe inn, er minst like medskyldige som overgriperen.
Det er vanskelig å vite når man skal bry seg. Men om du lurer – er da noe å lure på? Om du tviler – er det da noe å tvile på?
Jeg lover alle dere barn der ute; neste gang jeg lurer på om jeg skal reagere – da vet jeg at det ikke er noe å lure på!
Jeg lover.
Christine – også kalt Otters
8 thoughts on “Det er egentlig ikke noe å lure på”
Anonym
Enig at man må reagere når det er riktig for en selv…Uansett viktig å reagere på barns vegne en gang for mye enn en gang for lite tenker jeg…:)
mammamia
Forstår du regaert. Men man har faktisk lov å vis alvor. Han burde ikke slengt ungen i handlevognen,men ett fast grep har du lov å bruk.
Leste en gang en historie i foreldre og barn.. En unge i den alderen sto å skubba handlevogn i rygg og hælsenen på personen forran i en ikeakø..mora reagert ikke. Da hun ble tilsnakket av personen forran..å ble bedt om å få sønnen til å slutte..svarte hun at de ha fri barneoppdragelse. D varte og rakk, til person bak mammaen tok sin vogn å kjørt i hælsena på mammaen. Hun ble sint.. Han som gjorde det, trakk på skuldran å sa..jeg hadde fri barneoppdragelse..
Når det er fortalt..
Selv var jeg i butikken m små gutt i førsteklassealder.. Han ville ha donald. Jeg hadde på forhånd snakket om masing i butikken, jeg sa nei til donaldblad. Køen va lang..og personer forran meg i køen så m argusøya på gutten..på meg.. Han bælja og sparka i vogna.. Jeg kunne ikke gi etter..nei er nei.
Da va det ei i køen som snudde seg..holdt en arm rundt guttungen..snakka rolig..lavt..og sa følgende. Når di mamma va lita..så pleide jeg å passe henne i ny og ne..og vi ha da veldig koselig. Vær snill m mora di..ellers bli jeg å ta ho m meg.
Han masa aldri mer på den måten i butikk.
Til tider sliten mamma
Og eg tenker….. Det fyrste eg reagerte på var måten du omtalte guten på, at han var intens, for gammel til å oppføre seg slik. Tenk vist det er ein grunn for at han er slik???? Kanskje der er ei diagnose inne i bildet? Du såg en irriterandes gut og ein far som tok han for hardt oppi korga, etter di meining, men du fekk ikkje med deg det i mylla.. Det i mylla kan vere veldig viktig det…
Eg har sjøl ein gut på 7 år som du sikkert ha omtalt som intens, eg grur meg litt kvar gong vi er på butikk/kafé osv, rett og slett for eg veit at folk tenke litt sann som deg, travel gut, dårlig oppførsel,dårlige oppdragelse osv… Men det som er, han har autisme og tourettes…. Å det kan ikkje eg forklare til alle eg møter på vår vei! Og ja, sommetider blir det heftigt, og ja innimellom må eg broke litt meir kraft for å få han med, rett og slett for å kome oss ut ifra situasjonen som ikkje er kjekk verken for sonen min, meg eller dei rundt oss…. Men det gjer meg ikkje til noken mishandler…..
Men har ein magefølelse på at noke ikkje er slik det skal vere så må vi selvfølgelig sei ifra!!! Løft hauda opp ifra mobilen og fyll ekstra med 🙂
christineotterstad - også kalt Otters
Viktige refleksjoner og tilbakemeldinger. Takk for de 🙂
Olaf Berli
Tror nok at konklusjonen din var veldig riktig for deg. Når kroppen din sier at du burde gjort noe, så er det det som er riktig – for deg.
Selv tror jeg ikke at jeg ville reagert på det som skjedde (ut fra din beskrivelse). Barn kan være på grensen til terrorister, og ofte har muntlige beskjeder ingen virkning. Skal da den aktuelle faren ikke ha noen midler for å vise hvem som bestemmer? Jeg snakker IKKE om fysisk vold, men om å bruke et «språk» som barnet skjønner….
christineotterstad - også kalt Otters
Det er sant, Olaf, viktig å reagere utifra sin egen magefølelse. Og JA, barn kan til tider drive noen og enhver til vanvidd 😉
Unni
Hm..Ja, du satte fingeren på noe der…..Når skal vi reagere? En liten historie fra egen småbarnsperiode: Min datter ble en gang sint inne på butikken og la seg ned i skikkelig Donaldstil og raste (hun fikk ikke ta med noe inn på butikken). Dette skjedde flere ganger, men jeg ignorerte og handlet ferdig. Da vi kom til kassen la hun seg ned igjen og raste, jeg ignorerte. Foran meg i køen stod presten. Han så på jenta, på meg og så på jenta igjen før han så på meg med et spørrende uttrykk. Jeg fortalte at det var bare trass fordi hun ikke fikk viljen sin – og han smilte til oss begge. 😀 Ut gikk jeg med handleposen i den ene hånda, jenta under den andre arma (heldigvis bare tre år). 😀 «Nabokjerringa» ble etterlyst en gang, vi får starte med å være henne. Ha ei fin helg, Otters 😀
christineotterstad - også kalt Otters
Takk for at du deler, Unni. God helg til deg også 🙂