«Christine, hvorfor må det alltid være så mye leven rundt deg?»
En ganske velbrukt setning av mine oppgitte lærere på barneskolen. Jeg var ingen bråkebøtte, tvert i mot, men ting liksom bare skjedde allikevel. Jeg vet ikke hvorfor det ble så mye leven rundt meg. Jeg funderte faktisk en del på det selv.
Jeg er ikke designet for å sitte stille og glo inn i en grønn tavle. Jeg levde for friminuttene og gymtimene. Jeg elsket å lage kopper av keramikkleire. Jeg digget å lage historier og å jobbe i grupper med morsomme prosjekter.
Jeg er ingen akademiker. Det er ikke verre enn det. Jeg gikk ikke inn under malen. Flinke jenter sitter stille og gjør mattestykkene sine. Rundt meg var det mest kaos. Jeg følte meg som et problem.
Men jeg forsøkte å late som jeg var normal. Det skal jeg ha!
Jeg satt ofte ved siden av en gutt på barneskolen. Et (noe veslevoksent) skolelys. Han var den beste i klassen i alle fag. Han var rå på fylker og land. Han himlet med øynene da jeg (med stor entusiasme) oppdaget at Italia ser ut som en mann som tisser. Jeg kan fortsatt ikke se en globus uten å fnise.
Selv om denne gutten aldri innrømmet det, så vet jeg at han hatet å snakke høyt i klassen. Jeg var kanskje ingen akademiker, men var til gjengjeld god på å se mennesker. Jeg kunne med et halvt øye se at han led. Han satt på anke hele timen og forsøkte å smelte inn i interiøret slik at lærerne ikke skulle se ham. De gangene han måtte snakke i plenum stammet, rødmet og svettet stakkaren så kraftig at han sannsynligvis måtte hoppe rett i dusjen når han kom hjem.
Men han forsøkte å late som han var normal. Det skal han ha.
Selv om skolelyset og jeg var så forskjellige som det gikk an å bli, så hadde vi allikevel noe felles;
Vi slet med noe som er helt normalt, men som fikk oss til å føle oss annerledes. Som fikk oss til å føle oss som et problem.
Ingen fortalte oss at det er vanlig å være nervøs. Ingen fortalte oss at det er normalt å være umotivert når man må gjøre ting man ikke liker.
Det var heller ingen som fortalte oss at det finnes øvelser for å komme over både nervøsitet og lav motivasjon. Ingen fortalte oss at alle i klassen hadde NOE de trengte å jobbe med mentalt. Små og store ting. Hadde vi snakket om og satt ord på det, så ville vi forstått at alle hadde NOE som fikk dem til å føle seg litt unormale. Dette ville fått oss til å føle oss veldig normale. Men det fikk vi aldri vite, for vi snakket aldri om det.
Men vi alle forsøkte å late som vi var normale. Det skal vi ha.
Jeg vet ikke hvor mange henvendelser jeg får i løpet av en uke av fortvilede foreldre, besteforeldre, ungdom og lærere. Det er mange.
Dette betyr at det fortsatt finnes nervøsitet, mobbing, store ambisjoner, ønsker om å bli fotballproffer, skilsmisser, kjærlighetssorger og lav skolemotivasjon der ute. Dette betyr at folk fortsatt møter vegger og går på smeller. Det betyr at folk har drømmer de ikke aner hvordan de skal nå.
Så lenge dette finnes – har jeg en jobb å gjøre. Jeg må å fortsette å jobbe mot å få mental trening inn i skolen.
Så lenge det finnes ambisjoner og problemer i verden. Så lenge det finnes utfordringer og drømmer, vil jeg fortsette å jobbe mot å gjøre arvtagerne våre til mentalt sterke, trygge mennesker. Jeg vil jobbe mot et eget fag som fokuserer kun på å styrke menneskesinnet!
Mental trening gjør deg sterk, enklere får jeg liksom ikke sagt det! Trening over tid gjør det sterk – det samme gjelder mental trening.
Jeg gir meg fader ikke!
…..og jeg forsøker ikke engang å late som jeg er normal. Det skal jeg ha! 😉
Christine – også kalt Otters
Om du ikke fikk med deg Otters snakke om mental trening i skolen på NRK P1, kan du høre det på linken til venstre
Mellom himmel og jord, NRK P1. Otters snakker om mental helse som et fag i skolen her.
