ChristineOtterstad – også kalt Otters

Ulempen med å være mental trener, er at det føles litt kleint å måtte innrømme tunge tider. Jeg har gått og tygd på denne bloggen en stund. Konklusjonen etter en god del tygging ble at nettopp fordi jeg er mental trener, så burde jeg innrømme at jeg også har tunge perioder.

Det siste halve året har jeg hatt den mest utfordrende perioden i mitt 40 årige (unge) liv.

Karrieremessig har har jeg ingen grunn til å klage. På det private området har det vært litt verre. Både mine nærmeste og undertegnede har slitt med helsa, sånn bokstavelig talt. Når vi har trodd at ting ikke har kunne bli stort verre, har det blitt nettopp det. Når vi har trodd at nå, NÅ lysner det snart, har det blitt enda mørkere. Vi har vært igjennom hele spekteret av fortvilelse, sinne, avmakt og sorg. For å si det på godt norsk; det har vært helt jævlig!

Jeg vet at jeg ikke er i en unik situasjon. Vi har alle tunge perioder i større eller mindre grad. Men for meg og mine har dette vært unikt og spesielt. For oss er denne situasjonen hverdagen.

I denne perioden har jeg kjent på hvor viktig gode støttespillere er. Jeg har virkelig fått merke hvor inderlig godt det er å ha et nettverk som bryr seg.

Karl Erik Bøhn var et av mine store idoler.
Han var en fabelaktig coach i håndballmiljøet og et fantastisk menneske med grunnleggende gode verdier.

Karl Erik sier i sitt avskjedsinnlegg til TV2 at vi i våken tilstand tenker 90% på «meg og mitt», og at vi heller burde slappe av og si til oss selv at vi er bra nok. Han ber oss også om å ta vare på flokken vår.

Disse ordene har jeg tygd mye på den siste tiden. Det slår meg hvor inderlig sanne de er.

Husker vi å bry oss? Gidder vi å bry oss om andre enn våre aller nærmeste? Sånn helt ærlig?

Vi lever i et samfunn hvor vi i stor grad er opptatt av vårt. Det er liksom ikke plass eller ork i hverdagen til å bry oss om noen utover de som bor under samme tak.

Så lenge poden er med i fotballgjengen og blir inkludert, så er det ikke så farlig med de to andre som faller utenfor. Så lenge go`jenta blir bedt på overnatting sammen med de andre jentene, så er det lett å se forbi hun som ikke blir spurt. Vi har nok med vårt, rett og slett.

Jeg kjenner jo på dette selv. Når jeg og mine har det bra, så glemmer jeg ofte de som trenger å bli husket. Jeg er klar over at jeg sitter i glasshus, men herregud så mye jeg har lært på dette området det siste halve året!

Poenget er, at det finnes omtrent ikke noe i denne verden som er så nedbrytende som å føle seg glemt, spesielt når man trenger å bli husket!  Ofte er det så lite som skal til. En sms, en telefon, en liten tur innom for å si hei. Samma hva, bare du viser at du bryr deg.

«Ta vare på flokken din», sier Karl Erik.

Det er trist at «flokken»ofte begrenser seg til de som kun bor under samme tak. Hva om vi utvidet flokken litt? Kanskje til klassekameratene til barna? Eller til de venner og bekjente du har? Eller naboene?

Om alle tok bittelitt ansvar for en litt større flokk, så ville verden blitt et bedre sted å leve. Tenk deg å møte tunge perioder med en hel flokk i ryggen? En flokk som bryr seg og som har forståelse for hvordan du har det.

Ta vare på flokken din, for du vet aldri når du trenger en flokk selv.

……og da gjenstår det bare å spørre: vil du være en del av flokken min? 😉

Christine – også kalt Otters

Et lite utvalg av min herlige flokk:)