Da har Otters satt seg i sofaen med beina på bordet og et glass hvitvin. Nok en søndag er brukt i en håndballhall.
I dag var sesongens siste håndballkamper for gutter 11 år. Opp tidlig og inn i hvite og blå drakter. Peppe, heie på og skryte av små, spente gutter.
Parallelt med alle håndballkampene var det fotballturnering i dag. Ivrige gutter løper fra den ene fotballkampen og inn til neste håndballkamp. Av med leggbeskyttere og på med knebeskyttere.
Tett bak disse gutta kommer heiagjengen. Foreldrene. Selve støtteapparatet. De som heier, trøster og jubler. De som tar bilder. De som fyller opp biler og kjører milevis. Søndag etter søndag. De som er der, i tykt og tynt. Blide og ofte ganske frosne. Fra den ene kampen til den andre.
Blir de aldri lei?
Personlig blir jeg ofte lei. Drittlei.
Jeg er klar over at man ikke skal si sånt. Det er tross alt våre unge håpefulle vi snakker om her. Barnas fremtid og lykke.
Men det er stunder jeg heller ville sittet på hytta med et glass rødvin istedenfor å kjøre til Rakkestad eller Høland for å heie på poden i en liten halvtime. Det er stunder jeg heller ville vært på kafé eller rett og slett vært hjemme.
Men, da ville jeg gått glipp av en del. Av livet på en liten bane.
Jeg ville gått glipp av å se poden takle dårlige dommere og sleivete kommentarer. Jeg ville gått glipp av å se 11 åringer som tørker tårer og halter videre. Ikke pokker om de gir seg! Jeg ville gått glipp av å se den mest forsiktige spilleren endelig score sitt første mål. Jeg ville aldri sett at lagkameratene hans jubler høyere over hans mål enn sitt eget. Jeg ville gått glipp av ren glede og ren frustrasjon.
Denne halvtimen inneholder en hel verden av følelser og erfaringer. Alt på en liten halvtime. Alt på en liten bane. Det er oppturer og nedturer. Fra ett angrep til et annet. Vi snakker minutter her! Det er flere oppturer og nedturer på en slik kamp enn folk flest erfarer igjennom et helt liv!
Dette er gutter, og selvfølgelig jenter, som lærer å be motspilleren om unnskyldning når de har hatt en ufin takling. Dette er barn som lærer samspill og lagånd. Dette er barn som lærer å tape – og å vinne. De lærer om livet – på en liten bane.
Det er magisk.
Det er i grunn ekstremt mye vi lærer av å tilbringe søndag etter søndag i en håndballhall. Vi ser tross alt en helt verden med følelser og erfaringer her. Alt på en liten halvtime. Alt på en liten bane.
Jeg tar en slurk av mitt velfortjente glass hvitvin og tenker (i all beskjedenhet):
«Bra jobba, Otters! Og ikke minst; fordømt bra jobba dere trofaste foreldre som innimellom ønsker å sitte på hytta med ett glass rødvin, men som alltid ender opp i en håndballhall!»
Poden i farta. Jeg lovte å si at det ble mål 😉
Christine – også kalt Otters
13 tanker om “De lærer om livet – på en liten bane.”
Einar Aaland
De lærer seg livet, og får «tørr-trene» på de viktige tingene i livet og i samfunnet. Og oss voksne som er med dem får en mulighet til å gi dem gode råd, før de en dag står overfor situasjonene i det virkelige liv. Kanskje blir det da viktig å ta ansvar, være en miljøbygger, teamplayer, å kunne sette seg mål, eller prestere. Eller kanskje er det Fair Play som er nødvendig, hvem vet?
Men gjennom håndballen får de en ting til, de får mulighet til å forberede seg til arbeidslivet, som ledere eller som dem som skal bli ledet. De får finne sin form, og bli en teamplayer. Det er også viktig, det er jo ca en tredel av det voksne livet, og man skal jo trives og lykkes der også. Og alle som er rundt skal også trives og lykkes, så det er også viktig 🙂
Meget bra skrevet, og en velfortjent vinstund på hytta tilslutt 😀
christineotterstad - også kalt Otters
Takk, Einar, det var en fine og ikke minst tankevekkende refleksjoner. Ja de forbereder seg både til livet og til arbeidslivet, det er helt sikkert 🙂
Anonym
Veldig flott skrevet, og den traff mange av oss etter akkurat å ha kommet hjem fra en skikkelig lang håndballhelg med lang busstur, tre overnattinger og masse opplevelser .. Takk .. Jeg delte den på sida mi .
christineotterstad - også kalt Otters
Så flott 🙂 Tusen takk! Kan tenke meg dere hadde det gøy 🙂
Tina Oddane Witting
Herlig Otters!! Jeg har en gutt i samme kategori, G10/11, så det er lett å relatere. Så lenge jeg hører «Se på meg nå mamma!» fra banen, ofrer jeg gjerne rødvinsglasset. Som du sier; «De lærer om livet», og det er vakkert i mine øyne, til tross for sårt trengt foreldresøvn eller hyttekos. Allikevel sier jeg gjerne ja takk begge deler, til det «Pia» foreslår. Kanskje flere foreldre ville slengt første søndagsfoten ut av sengen med glede! 😉
christineotterstad - også kalt Otters
Enig, Tina. «ja takk begge deler» er ikke å forakte. Dessuten smaker den hyttekosen enda bedre med god samvittighet og med slitne, lykkelige barn 🙂
Anonym
Sånn er livet, dette kalles å være forelder….og følge opp ungene sine…stå på. Jeg er ferdig med denne epoken i livet, men nå kommer en ny og da blir det å sitte på sidelinja/tribunen å heie på barnebarn 🙂 Livet er herlig….og litt rødvin får man lura til innimellom 😉
Pia
Kom til Spania. Her koser vi foreldrene oss med tapas og vin i pausen. Pose og sekk….
christineotterstad - også kalt Otters
Hehe, det hørtes utrolig deilig ut, Pia 🙂
Småbarnsmor
Det høres magisk ut. Og det er kjempeviktig at foreldre bidrar. Men HVER søndag i en håndballhall, hvem er det egentlig som krever det? Er det barna? Kan huske at jeg lærte veldig mye om livet i en svømmehall, på korpskurs, på teaterøving, på en scene, og kanskje aller mest lærte jeg når foreldrene mine IKKE var til stede. Noen av disse magiske øyeblikkene hadde jeg ikke behov for å dele med dem. Selv om de gjerne ville delta.
En annen ting er om dette er den dugnadsinnsatsen som faktisk kreves av foreldrene. For noen forledre kan nok det virke som litt høye krav.
christineotterstad - også kalt Otters
Den debatten er ganske langt ut på sidelinjen når det gjelder poenget i akkurat denne bloggen her, men det er uansett viktige tanker du har.
Personlig føler jeg ikke at det er noen som krever at jeg stiller, det er noe jeg velger. Jeg er redd du tar ordene i bloggen litt vel bokstavelig, for poden min har også et liv utenfor en bane. Selv på søndager 😉
Bjørn Kenneth Muggerud
Dette var godt skrevet! Jeg har tatt meg friheten til å dele det på facebooksiden til http://www.handballmagasinet.no
christineotterstad - også kalt Otters
Det var hyggelig, Bjørn 🙂 Takk for det! Otters