ChristineOtterstad – også kalt Otters

Da jeg var liten elsket jeg Starsky and Hutch. Det var en av de store politiseriene som kom fra det store utland. Jeg husker jeg var småforelsket i han lyse.

«En dag skal jeg også til USA!» Tenkte jeg hver gang jeg tittet på denne serien. «En dag, før jeg dør, skal jeg gå i Central Park og besøke Empire state buliding»

Den gangen var det ganske urealistisk for en som meg å tro at dette skulle kunne gå i oppfyllelse. Jeg var 6-7 år, jeg hatet å sove borte og jeg hadde bukselommer som begynte å brenne hver gang det forvillet seg et par kronestykker nedi dem. Det så ganske mørkt ut, for å være ærlig.

Årene gikk. Jeg ble eldre. Men Drømmen besto.

Det rare er at etter hvert som jeg ble eldre og fikk tilgang til penger (og begynte å tørre å sove borte) så ble drømmen min nesten litt…eh…*rødme*…..flau.

ALLE hadde jo vært i USA. Er det så mye å mase om egentlig? Er det ikke bare å slenge seg på et fly og DRA for pokker?!

Jo, det var egentlig det. Men på en annen side, jeg hadde hatt denne drømmen så lenge jeg kunne huske. Den var blitt en del av meg. Jeg ville ikke bare kaste meg på et fly og tenke at det er godt med alt som er unnagjort. Det ble feil!

Da var det jo over? Da måtte jeg jo finne en ny barndomsdrøm. Ville jeg bruke opp en drøm jeg hadde hatt hele livet ved å oppnå den?

Mange drømmer forblir drømmer. Ikke alle drømmer SKAL omgjøres til mål – da mister de magien. Og like viktig – ikke aller drømmer skal forhastes.

Jeg har brukt 40 år på å realisere drømmen min. FØRTI ÅR! Jeg er ikke lenger flau over hvor lang tid det tok. Jeg er tvert imot stolt over at jeg har klart å opprettholde magien i så mange år.

Det jages stadig mot nye mål i disse tider. Jeg er selv glad i å sette meg mål – og ikke minst nå de.

Men det er så lett å glemme at veien ER målet. Når vi er i mål, så er vi fremme!

Det meste av målet er å glede seg, snakke om, drømme om, planlegge og kose seg på veien.

«Er vi fremme snart? Hvor langt er det igjen?»
Hvor mange ganger har du ikke hørt denne setningen fra forventningsfulle arvinger i baksetet på vei til ferie?

De gleder seg. De har skyhøye forventinger. Det kribler i magen. De vil være i målet NÅ!! Paradoksalt nok er det ofte et lite antiklimaks å komme frem. Ofte er adrenalintoppen i baksete på bilen. Selve veien.

Veien er derfor en stor del av målet. Nyt veien – da er det også lettere å glede seg når du kommer frem.

Jeg sitter i skivende stund på en kafe rett ved Central Park. Jeg sitter midt i min store barndomsdrøm. Jeg er glad jeg kan få dele

Vin på takterrassen til Gry (Empire state building i bakgrunnen), jogging i Central Park, kusinetreff på koselig restaurant 🙂

dette øyeblikket med deg. Jeg har hatt mange magiske øyeblikk disse dagene.

Det er ikke alltid de største drømmene som er de viktigste eller de mest magiske. Ofte er det de små drømmene som har vært en del av deg et helt liv som kan gjøre størst inntrykk.

Jeg har løpt i Central Park. Sittet på trappa til Sara Jessica Parker. Spist cupcake på The Magnolia Bakery og mye mer.

Jeg er rørt og stolt. Det er kanskje ikke så rart når jeg har levd i drømmen min?

Drømmen var verdt å vente på. Jeg angrer ikke på at jeg tok meg tid til å glede meg på veien. Til å bli voksen. Til jeg evnet å sette pris på storheten i å nå en barndomsdrøm.

Drømmen min var kanskje ikke så stor til eksister i 2014. Men det ar MIN drøm.

En magisk drøm. En barndomsdrøm 😉

Christine – også kalt Otters

Tar et øyeblikk for å nye drømmen..

Anette (søster) og meg foran Empire state building