Det begynner å bli en del måneder siden nå. Jeg har ikke snakket om denne opplevelsen til noen. Jeg har ikke orket. Av en eller annen grunn er jeg redd magien blir brutt om jeg setter ord på de følelsene jeg hadde den gangen. Det har vært så sårt, men allikevel så vakkert.
Datteren min var syk i vinter. Veldig syk. Jeg var så redd. Så fortvilet. Så bunnløs desperat. Det ville liksom aldri ta slutt.
Jeg befant meg i en bisarr situasjon der jeg hver dag sto opp, gikk på jobb, og hjalp mennesker ut av problemene sine. Jeg motiverte, jeg heiet og jeg pushet. Jeg var sterk. Jeg var sprudlende og blid. Jeg ga jernet. Hver dag!
Så gikk jeg hjem til en situasjon der jeg var lei meg, liten og maktesløs. Og veldig, veldig redd. Hver dag.
I denne perioden var jeg med i en gruppe, ledet av en glitrende gestaltterapeut. Vi var 6 coacher som møttes en gang i mnd for å utvikle oss. En form for videreutdanning. Vi tok opp utfordrende caser. Vi gjorde hverandre gode, rett og slett.
Jeg ville egentlig ikke gå denne onsdagen. Jeg orket ikke. Jeg var sliten. Så inderlig lei. Jeg ville bare være i fred.
Jeg er ikke noe god til å vise sårbarhet. Jeg gråter sjelden. Jeg var redd for å begynne å gråte foran alle disse coachene. De var så proffe. Så sterke. Men jeg dro. Mest fordi jeg ikke orket å være hjemme. Jeg vurderte faktisk å sitte i bilen noen timer, bare for å være i fred en stund.
Men jeg gikk inn og satte meg ned sammen med de andre. Vi tok runden. Alle la frem sitt case. Da det ble min tur begynte jeg å gråte. Jeg klarte ikke engang si hva jeg ville snakke om. Jeg bare gråt. Jeg var så skamfull.
Etter en stund klarte jeg å fortelle at jeg var redd. Jeg var lei meg og redd. Noen jeg var glad i var syk. Kjempesyk. Jeg var så sliten. Så rådvill og lei. Var det lov å være lei? Var jeg slem?
Det som skjedde etterpå vil jeg ha med meg resten av livet.
Ingen forsøkte å gi meg råd eller si at dette kom til å gå over. Ingen sa noe som helst. Jeg fikk tid til å snakke når jeg orket, og gråte når ønsket. En hel time satt vi der, kjente etter – og gråt. Vi satt i en ring, og det formelig dirret i lufta av forståelse og sympati!
Jeg har aldri, på noe tidspunkt, følt meg så forstått og så tatt hånd om. Dette til tross for at ingen sa så mye eller tok på meg.
Det er dette det handler om, kjære venner. Å være der 100%! Å tørre å stå stødig i andres sorg. Å vise at du bryr deg. Å klare å holde kjeft når andre kun trenger medmenneskelighet og kjærlighet!
Du trenger ikke fikse alt! Du trenger ikke si en dritt! Bare vær der! Vis at du bryr deg. Vis at du blir med i sorgen, slik at du letter tyngden til den du er glad i.
Jeg gikk ut av det rommet uten tips om hvordan jeg skulle fikse noe som helst. Men jeg gikk ut av rommet med en viten om at jeg er ikke alene. Jeg har disse folka i ryggen! De kunne ikke fikse problemer mine, men de kunne være der for meg! De kunne gråte med meg!
Jeg vil så inderlig takke dere som satt i dette romme denne magiske kvelden. Jeg hentet styrke hos dere til å fortsette.
Dere var der. Det er det vakreste jeg har opplevd. Takk.
Christine – også kalt Otters
Ønsker du å blir god på å skrive? Otters holder skrivekurs om få dager!! Sjekk ut DETTE!
