Det begynner å bli en del måneder siden nå. Jeg har ikke snakket om denne opplevelsen til noen. Jeg har ikke orket. Av en eller annen grunn er jeg redd magien blir brutt om jeg setter ord på de følelsene jeg hadde den gangen. Det har vært så sårt, men allikevel så vakkert.
Datteren min var syk i vinter. Veldig syk. Jeg var så redd. Så fortvilet. Så bunnløs desperat. Det ville liksom aldri ta slutt.
Jeg befant meg i en bisarr situasjon der jeg hver dag sto opp, gikk på jobb, og hjalp mennesker ut av problemene sine. Jeg motiverte, jeg heiet og jeg pushet. Jeg var sterk. Jeg var sprudlende og blid. Jeg ga jernet. Hver dag!
Så gikk jeg hjem til en situasjon der jeg var lei meg, liten og maktesløs. Og veldig, veldig redd. Hver dag.
I denne perioden var jeg med i en gruppe, ledet av en glitrende gestaltterapeut. Vi var 6 coacher som møttes en gang i mnd for å utvikle oss. En form for videreutdanning. Vi tok opp utfordrende caser. Vi gjorde hverandre gode, rett og slett.
Jeg ville egentlig ikke gå denne onsdagen. Jeg orket ikke. Jeg var sliten. Så inderlig lei. Jeg ville bare være i fred.
Jeg er ikke noe god til å vise sårbarhet. Jeg gråter sjelden. Jeg var redd for å begynne å gråte foran alle disse coachene. De var så proffe. Så sterke. Men jeg dro. Mest fordi jeg ikke orket å være hjemme. Jeg vurderte faktisk å sitte i bilen noen timer, bare for å være i fred en stund.
Men jeg gikk inn og satte meg ned sammen med de andre. Vi tok runden. Alle la frem sitt case. Da det ble min tur begynte jeg å gråte. Jeg klarte ikke engang si hva jeg ville snakke om. Jeg bare gråt. Jeg var så skamfull.
Etter en stund klarte jeg å fortelle at jeg var redd. Jeg var lei meg og redd. Noen jeg var glad i var syk. Kjempesyk. Jeg var så sliten. Så rådvill og lei. Var det lov å være lei? Var jeg slem?
Det som skjedde etterpå vil jeg ha med meg resten av livet.
Ingen forsøkte å gi meg råd eller si at dette kom til å gå over. Ingen sa noe som helst. Jeg fikk tid til å snakke når jeg orket, og gråte når ønsket. En hel time satt vi der, kjente etter – og gråt. Vi satt i en ring, og det formelig dirret i lufta av forståelse og sympati!
Jeg har aldri, på noe tidspunkt, følt meg så forstått og så tatt hånd om. Dette til tross for at ingen sa så mye eller tok på meg.
Det er dette det handler om, kjære venner. Å være der 100%! Å tørre å stå stødig i andres sorg. Å vise at du bryr deg. Å klare å holde kjeft når andre kun trenger medmenneskelighet og kjærlighet!
Du trenger ikke fikse alt! Du trenger ikke si en dritt! Bare vær der! Vis at du bryr deg. Vis at du blir med i sorgen, slik at du letter tyngden til den du er glad i.
Jeg gikk ut av det rommet uten tips om hvordan jeg skulle fikse noe som helst. Men jeg gikk ut av rommet med en viten om at jeg er ikke alene. Jeg har disse folka i ryggen! De kunne ikke fikse problemer mine, men de kunne være der for meg! De kunne gråte med meg!
Jeg vil så inderlig takke dere som satt i dette romme denne magiske kvelden. Jeg hentet styrke hos dere til å fortsette.
Dere var der. Det er det vakreste jeg har opplevd. Takk.
Christine – også kalt Otters
Ønsker du å blir god på å skrive? Otters holder skrivekurs om få dager!! Sjekk ut DETTE!
23 tanker om “Det vakreste jeg har opplevd”
Stine
Så flott skrevet. Ble skikkelig rørt jeg. Når skal du ha neste bli-en-bedre-blogger kurs? Skulle så gjerne ha blitt med på det:)
christineotterstad - også kalt Otters
Hei Stine,
Neste kurs er nå på onsdag 🙂 Det er egentlig fullt, men om du ønsker skal jeg klare å få deg med! Sitter i skrivende stund og finpusser kurset, og jeg blir SÅÅ fornøyd 😉
Gi meg beskjed om du ønsker å kaste deg rundt og bli med meg på kurs, så skal jeg fikse deg inn!
Her er for øvrig litt info om kurset:
http://metaresource.no/lar-a-skrive/
KLem Otters
Adrianna
First off I want to say great blog! I had a quick
question in which I’d like to ask if you don’t mind.
I was interested to find out how you center yourself and clear
your head prior to writing. I’ve had a tough time
clearing my thoughts in getting my ideas out. I truly do enjoy writing however it just seems like the first 10 to
15 minutes are generally wasted simply just trying to figure out how to begin. Any suggestions or hints?
Appreciate it!
Håkon
Flott innlegg. Av og til behøver man ikke tips og råd, men tilstedeværelse, forståelse og empati.
Matilda
Tänker….på den som ligger hemma och har det svårt. Hon/ han ser dig säkert också… Jag hoppas ni växer tillsammans i det svåra…..
inececilie
Så utrolig flott skrevet ❤
christineotterstad - også kalt Otters
Takk Inececilie ❤
Mette Jørgensen
Fantasisk godt skrevet christine. Føler med deg i sorgen og din redsel og vet hva du snakker du om .
Velmente råd er lett å gi men det vanskeligste er kansje å bare være i det. Tusen takk for at du deler så ærlig
christineotterstad - også kalt Otters
Takk selv Mette ❤
Lena
Takk for at du deler♥
christineotterstad - også kalt Otters
Takk selv, Lena 🙂
Inger dahl
Er det ikke godt…god å «rar»følelse❤️
christineotterstad - også kalt Otters
Jepp, Veldig godt 😉
Anonym
❤️
Unni
Takk for at du delte. Den maktesløsheten når en av våre kjæreste ikke har det bra, den er grusom. Takk ❤
christineotterstad - også kalt Otters
Takk selv Unni 🙂
marianne
Takk som deler!
marianne
❤
eljos
Vakkert, og sårt………
Kathrin Hagås
Fantastisk gripende!!
christineotterstad - også kalt Otters
❤
Anonym
Nydelig!
Anonym
❤