Tre unge jenter på kafé. En sånn venninnetrekløver som sannsynligvis har draget og er flinke i det meste. Praten går lett over latte med lettmelk og varme scones. De glir rett inn i det trendy lokalet. De snakker om hva de skal kjøpe til de andre venninnene sine til jul. Dette hadde de tydeligvis tenkt en del på.
Ja, jeg vet det. Det er ikke pent å lytte til andres samtaler. Men jeg ble så glad! Jeg ble så inderlig lettet over at disse unge jentene satt der og la en innsats i hva de skulle gi bort – og ikke kun hva de selv ønsket å få.
Tidligere på dagen hadde jeg nemlig vært ganske irritert. Jeg satt i et møte som fra ende til annen gikk ut på hvordan samtlige i rommet skulle få melet sin egen kake. Det var selvfølgelig ikke en bevisst handling eller mentalitet fra noen, men den var der, og den gjorde meg trist.
Jeg ble gående og fundere på hvordan jeg skulle klare å snu denne grunnleggende mentaliteten i denne forsamlingen til et ønske om å yte og gi – istedenfor å få. Hvordan skulle jeg få snudd dette evinnelige innoverfokuset til å bli et grunnleggende utoverfokus?
Jeg digger Per Fugelli. Jeg liker kloke folk, og han er en av de klokeste jeg vet om. Han har lenge bedt oss om å tenke litt mindre på oss selv – og en smule mer på andre. Jeg har hørt hva han har sagt, jeg har vært enig, men det har vel egentlig ikke sunket inn ordentlig før nå.
Jeg jobber stort sett med folk som ønsker å bli best på sitt felt. Ekstremistene. De som er villige til å ofre mer enn de aller fleste for å komme dit de ønsker. Det er naturlig og helt nødvendig å være selvsentrert når man skal bli best. Eller er det det?
Det får meg til å tenke på når jeg selv er best i jobben min. Det er når jeg setter meg selv til side. Det er når jeg glemmer min egen akse og kun har et grunnleggende ønske om å få de jeg jobber med til å lykkes. Det er når jeg utelukkende har et ønske om å gi – aldri om å få.
Når er du egentlig en god venninne? Er det når du sitter på kafé og spyr ut ditt eget liv – uten å være det minste interessert i hvordan venninnen din egentlig har det?
Når er du en god kjæreste? Er det når du sier du elsker kjæresten din bare fordi du selv trenger å høre det?
Når er du en god kollega? Er det når du kun går og venter på tilbakemeldinger fra sjefen din, når du kun går og venter på å bli sett?
Selvrealiseringsgenerasjonen har rukket å dyrke frem en gjeng med selvsentrerte egoister. Selvfølgelig skal vi ta hensyn til oss selv, selvfølgelig skal vi stå opp for oss selv. Vi VET nytteverdien av å ha fokus på egenutvikling, men det må for Guds skyld ikke overta for nestekjærlighet og et ønske om å gi!
Har vi laget et selvrealiseringshelvete?
Snu fokuset utover. Konsentrer deg om hva du skal gi, om hva du skal yte og om folka rundt deg en liten stund. Du vil oppdage at du BÅDE får mindre tid til å lage deg problemer og ikke minst løfter du de rundt deg opp og frem. Er ikke DET belønning nok, så vet ikke jeg!
Christine – også kalt Otters
Ps: I et anfall av julestemning så deler jeg i neste blogg tre av de absolutt viktigste tipsene jeg har for å få folk til lese det du skriver. Du trenger ikke være blogger, kanskje du bare ønsker å nå frem til folk?
3 thoughts on “Selvrealiseringshelvete”
Sebastian
Glad du skriver som du gjør. Temaet har vært uberørt for lenge – som et kadaver langs veiskulderen.
Det du skriver om gjennomsyrer, dessverre, også språket vårt. Se på ordet «raus» som et eksempel. I sin egentlige betydning handler det om å være storsinnet, gavmild og romslig. Alle disse er ord vi tidligere forbandt med aktiviteter som gagnet andre enn oss selv. Nå opplever jeg at fokuset skifter; vi skal være rause mot oss selv.
Om ikke bare rause mot oss selv, skal vi i hvert fall være like rause mot oss selv som andre. Det er for så vidt en flott tanke, men realiteten, tror jeg, er at vi har glemt oss bort litt på veien. Så, som du sier Christine: «Snu fokuset utover.»
minteraktiv
Fint skrevet :). Ydmykhet handler ikke om å tenke mindre om seg selv. Det handler om å tenke på seg selv mindre. At vi er 1 av 7,2 billioner mennesker på denne jordkloden og at jeg er ikke bedre eller dårligere enn noen andre. Herlig!
christineotterstad - også kalt Otters
Takk Michael. Ja, vi er tross alt ikke alene på denne planeten, og det må vi forholde oss til 😉