«Hva skal vi gjøre i dag?» spør de. Mine arvinger.
«Ingenting» svarer jeg. Den kjipe mora.
«Ingenting??!!» De tror knapt sine egne ører.
«Nix! I dag skal jeg være hjemme hele dagen. Jeg skal være her hjemme og holde fortet i dag.» Jeg smiler fornøyd over min egen ro. Om ikke dette gir meg et par ekstra voksenpoeng, så vet ikke jeg.
«Holde fortet???!» Forvirringen er total. Mora har nå begynt å snakke i koder.
«Jeg vil gjerne være sammen med dere» forklarer jeg. «De som vil være sammen med meg må være her hjemme og slappe av. Bare være sammen, liksom. Jeg gidder ikke å mase ut…eller assa, jeg gidder, men….eh…..» Jeg hører at jeg begynner å vakle nå. Fader også, dette hørtes mye bedre ut da det var inne i hodet mitt. Noe skjedde på veien ut!
Jeg har to hovedprinsipper med folka mine, kjærlighet og tilstedeværelse. Kjærligheten til ungene kommer av seg selv, den er en ukomplisert greie. Jeg sliter litt mer med den tilstedeværelses-greia..
Jeg er ofte sliten. Jeg er ofte stressa. Jeg flykter rett som det er inn i en verden med sosiale medier, mail, jobb og forberedelser til neste dag, neste uke, neste ÅR! Det er krevende å være tilstede når jeg er hjemme. Det er faktisk noe av det mer krevende jeg gjør i hverdagen min.
Det høres kanskje pussig ut, men hvor lett synes du selv det er å sitte en hel kveld med familien din UTEN en Iphone, en pc eller et nettbrett i nærheten? Mange familier har glemt å se hverandre i øynene når de kommuniserer, de ser inn i en skjerm! Øyekontakt er bare SÅ 2013!
Kjærlighet kan vises på tusenvis av måter. Her er det ingen fasit. Men, i dagens samfunn er det blitt så fulle timeplaner. Så lite tilstedeværelse. Så enormt mange verv. Så mange treninger. Så mye at vi kan se oss nødt til å pakke dårlig samvittighet og kjærlighet inn i dyre løsninger. Kule, dyre julepresanger. Flotte reiser. Store ord på kort som kommer kun to ganger i året – jul og bursdag. Helger med «nå-må vi-forte-oss-å-være-sammen.»
Vet du hva jeg kaller dette? Skippertak-kjærlighet!
«Jeg-har-omtrent-ikke-vært-mentalt-tilstede-de-siste-åra-men-her-har-du-en-USA-tur-og-en-Mac-så-du-skjønner-hvor-høyt-jeg-elsker-deg!»#kjærlighet#skippertak
Når vi snakker tilstedeværelse tror jeg på kvantitet fremfor kvalitet basert på dårlig samvittighet. Kjærlighet kan vi tross alt øse ut av oss resten av livet, men tilstedeværelsen vil alltid kjempe mot tiden. Tiden går! Ungene blir større. Kona eller mannen begynner å leve sitt eget liv. Foreldrene våre blir eldre. VI blir eldre! Alt dette skjer rett foran øynene på oss uten at vi registrerer det, for vi er ikke tilstede.
Det er så enkelt, men allikevel så krevende. Det er så selvsagt, men allikevel så lett å nedprioritere. Men hva er livet uten tilstedeværelse? Hva er livet når vi alltid er et annet sted? Hva ser vi av terrenget når vi løper?
Jeg har mye å hente her selv. Jeg jobber med å være tilstede i livet mitt. For folka mine. For meg selv. Jeg vil at ungene skal få kjede seg sammen med meg, om de ønsker. Jeg vil være tilstede når jeg først er hjemme. Jeg vil sløse med meg selv!
kafetid 🙂
Invester i livet ved å bare være her. Det er gratis. Slapp av. Ro ned!
Det er så enkelt. Men allikevel så innmari vanskelig.
Jeg ønsker dere en god og tilstedeværende førjulstid 🙂
Noen av folka mine 🙂
Christine – også kalt Otters
