Det er gått nesten en klokketime. Han sitter fortsatt sammensunken i stolen. Mannen som til daglig er en sterk leder. Jeg har forsøkt å få ham til rette seg opp, men han vil ikke. Han sier han vil sitte litt i sin egen selvmedlidenhet. Det er greit for meg. Vi trenger alle å kjenne på dårlige følelser iblant.
Det er tredje gang han er hos meg. Den første gangen snakket han omtrent ikke. Han bare satt der og følte seg ubekvem. Jeg trodde aldri han skulle komme tilbake. Den andre gangen snakket han på utpust og innpust. Denne gangen sitter han og kjenner på sin egen sorg. En sorg over hvordan livet er blitt. Skuffelsen over at han i en alder av 46 skulle være dritt lei kona, jobben, kø, hverdager, middager, dårlig samvittighet og ikke minst seg selv.
«Jeg har ingen grunn til å sørge. Allikevel føler jeg en sorg. Jeg føler meg så ensom i denne sorgen» sier han mens han fikler med gifteringen sin.
Vi har vært innom dette temaet før. Han har fortalt meg at han har nådd de fleste målene han satt seg som eplekjekk 20 åring. Han har dundra løs på næringslivet. Fått resultater. Oppnådd mer enn han torde drømme om. Han er gift, han har barn, han har båt og han har hytte.
Allikevel føler han seg tom. Tom og utakknemlig. Tom og bortskjemt.
«Misforstå meg rett» fortsetter han «Jeg elsker jobben og familien min. Jeg kunne ikke tenke meg et liv uten. Nettopp derfor skjønner du kanskje frustrasjonen min når jeg allikevel føler meg tom og nedfor?»
«Ja, jeg forstår det veldig godt» sier jeg. «Skal vi gå ut en tur?»
«Ut??» Han ser ut som jeg skulle foreslått å løpe rundt med saks i en barnehage.
«Ja. Ut. Gå en tur i frisk luft. Det er vel bare hodet ditt som er tomt, ikke beina?» Jeg koser meg med at det åpenbart er sjelden noen tør prate til ham på denne måten.
Vi går forbi en skole. Vi snakker om da vi var små. Hvor gøy det var å løpe. Følelsen av fart og vind i håret ga en rus som varte langt ut i neste mattetime. Vi går forbi en dame på tur med en boxervalp. En klønete klump som tisser på seg av pur glede over at vi stopper opp. Vi går forbi en kafé der vi humrer av et par turtelduer som strengt tatt burde skaffet seg et rom. En venninne ler høyt av noe den andre venninna sier. Vi funderer en stund på hva hun kunne ha sagt. Vi snakker videre om hvor rart det er å gå sånn og snakke om ingenting. Om hvor uvant det er å bevege seg bort fra jobb, fra hverdager, fra kolleger, fra forpliktelser, fra samvittigheten. Bare leve nå liksom. Man kan jo få dårlig samvittighet av mindre.
«Jeg er ikke dum, jeg skjønner hva du forsøkte på» sier han når vi går hver til vårt.
«Virket det da?» spør jeg.
«Ja» sier han «ses til uka»
Så tusler han mot bilen og undrer seg over at det er kommet 6 ubesvarte anrop på mobilen uten at han har merket det.
Christine – også kalt Otters
TAKK til deg som ga meg tillatelse til å fortelle din historie.
4 thoughts on “En pause fra eget ego”
wanyavalkyrie
Veldig bra skrevet! Tror mange kan kjenne seg igjen i denne mannen. Jeg er bare litt i tvil om du opprettholder taushetsplikten. Hva tenker du selv?
christineotterstad - også kalt Otters
Hei Wanyavalkyrie,
Jeg har selvfølgelig fått tillatelse til å skrive denne historien. Jeg skriver aldri om reelle personer uten å spørre om lov.
Det er også derfor jeg har skrevet «TAKK til deg som ga meg tillatelse til å fortelle din historie» nederst på siden, slik at folk ikke skal tro at jeg bryter noen former for taushetsplikt.
mvh Otters
Julie @ WolfItDown
Fantastisk bra skrevet, og på tross at det er skrevet om en annen person, så tror jeg mange kan kjenne seg igjen i det. Det er så lett og plutselig finne seg begravd under et lass med følelser som en ikke helt riktig kan kjenne på, beskrive, finne ut hvordan en skal ordne opp…
Men så må en minne seg på at det er de små tingene som teller, ta et dypt innpust i frisk luft, se etter detaljer i hverdagen, sette pris på andres glede, og fokusere på det som gjør en selv glad, dypt inne i hjerteroten 🙂
Dette var fint og lese på morgenkvisten, takk!
tessenge
Takk! Selv uten toppjobb og uten å ha nådd alle mål man satte seg som eplekjekk 20-åring er tror jeg dette er noe vi alle kjenner på fra tid til annen. Greit med en påminnelse om at det er lov å ta en pause fra eget ego, bare være og glemme alt annet 🙂