Da jeg spurte om jeg kunne få lov å fortelle historien hans, sa han først nei.
«Tror du det kan hjelpe andre?» spurte han etter en stund.
«Helt klart!» svarte jeg
«Greit, men ikke bruk navnet mitt da. Og skriv at jeg er ekstremt kjekk!» gliste han.
Han var en av de kule gutta. God i fotball, pen å se på, gikk med de rette klærne og hadde greie karakterer på skolen. Foreldrene var fine folk. De støttet ham så godt de kunne. Mer kan man liksom ikke forvente av folk, fortalte han meg med et smil.
Allikevel var det noe feil. Han hadde det aldri helt bra. I perioder hadde han det direkte dårlig. Men ingen måtte vite. Ingen måtte vite at han følte seg som en outsider selv om han var blant venner. Ingen måtte vite at han i perioder sleit med å føle glede og pågangsmot. Ingen måtte vite at han følte seg teit og klønete i klasserommet. Han var jo kul, må vite. Ingen måtte vite at han ofte var deppa og trist.
Ungdomsskolen gikk sånn passe greit. På videregående ble det verre. Alvoret ble større. Karakterpresset økte. Fremtiden virket så langt unna. Han gledet seg til å bli voksen, men samtidig var det her og nå han måtte ta riktige valg. Dagene ble gråere og nettene besto av tunge tanker.
Han begynte å trekke seg unna. Unna folk, unna fotballen som han elsket og unna foreldrene sine. Han begynte å mistenke at folk skjønte at det var noe galt med ham.
En kveld fikk han besøk av to fotballkompiser. Han sto på rommet sitt og hørte moren be de komme inn. Han hadde lyst til å hoppe ut av vinduet. Rømme. Men han ble. De var tross alt vennene hans.
De ble sittende og snakke hele kvelden, han og de to kompisene. De fortalte at de var bekymret for ham. At de ville hjelpe ham. De ville vite hva de kunne gjøre for å gjøre livet hans enklere. Han fortalte hvordan han hadde det. Han fortalte hvor vanskelig ting var innimellom. De to kompisene fortalte om sine egne utfordringer og om sine egne tanker. Mange ting var latterlig likt. Mange ting var det ikke. Det er sånn det er å være menneske.
Den natten sovnet han med en ro i hodet og kroppen som han ikke hadde kjent på veldig lenge. Noen hadde sett ham. Noen hadde brydd seg.
En av kompisene ble med ham til en psykolog. Han satt på venteværelset mens kompisen fikk hjelp. Den andre kompisen ringte ham hver dag for å slå av en prat – og han gjør det fortsatt.
Jeg forteller ikke denne historien fordi den er unik. Jeg forteller historien fordi det er ekstremt vanlig å ha det sånn. Det som er unikt ved denne historien er de to statistene. De som brydde seg nok om kompisen sin til å sette seg selv til side. De så at noen sleit, og tok ansvar. De brydde seg.
Det er en stund siden han har slitt med tunge tanker nå. Men stundene kommer innimellom, og da vet han hvem han kan ringe. Han vet at noen bryr seg.
En av mine støttespillere og beste venner, Marianne ❤
Han er heldig…..og forresten så er han ekstremt kjekk 😉
Vær der for noen – du kan redde liv.
Christine – også kalt Otters
