«Hvis menneskene bare våget å snakke helt åpent med hverandre, ville det være betydelig færre sorger i verden om hundre år» – Samuel Butler
Jeg skal ikke komme med masse formaninger om hvor åpen du skal være eller hvor mye du skal dele med omverden. Det er opp til deg hvor dine personlige grenser går.
Jeg skal ikke mase på deg om at du må engasjere deg i samfunnsspørsmål eller hvordan dette landet blir styrt. Det er opp til deg hva du velger å bruke tiden din på.
Jeg skal ikke skrive et ord om hva slags forbilde vi voksne er, eller at våre barn nådeløst kopierer våre holdninger og verdier.
Jeg skal ikke dømme eller mase, men jeg vil spørre deg om noe.
Hvordan kan verden gå videre om vi ikke engasjerer oss? Hvordan kan vi vite hva som er normal eller ikke, om vi ikke snakker sammen? Hvordan kan vi forvente at våre barn skal bli sterke, trygge, åpne mennesker om vi ikke er det?
Forrige helg var det en stor reportasje om Maria og meg i VG helg. Vi ble intervjuet om psykisk helse og om hvordan Maria har jobbet seg ut av angst og depresjon.
I ettertid har det vært en så stor respons at mailboksen er full og telefonen gikk varm. For første gang på flere år måtte jeg slå av telefonen på kveldene. Jeg føler meg ydmyk og glad for et slikt engasjement, men samtidig også skremt!!
Dette betyr at det sitter folk der hjemme i husene sine og sliter for seg selv. Omfanget er så utrolig mye større enn jeg trodde. Folk sliter tydeligvis i mye større grad enn det jeg visste. Det har vært både fint og trist å erfare dette.
Det har vært fint fordi da vet jeg at vi, Maria og jeg, er med på noe veldig viktig og stort. Trist fordi jeg tror neppe at folk flest forstår hvor mange som sliter. De sliter for seg selv.
Hvorfor snakker vi ikke om det? Why? Vi snakker da for pokker villig vekk om hemorroider, eksem og andre kleine defekter! Hvorfor er det da så forbanna vanskelig å snakke om hvordan du har det inni deg? Hva er greia?
Folk sier vi er sterke og tøffe, Maria og jeg. Noen ganger tenker vi litt sånn at det skulle da bare mangle? Det eneste vi gjør er å være åpne om noe som er viktig. Det eneste vi gjør er å fortelle at det er vanlig å slite litt. Joda, jeg er klar over at vi i samme slengen avslører at vi ikke er perfekte, men det er jeg ganske sikker på at folk visste fra før uansett.
Jeg er fortsatt forundret over at mental trening blir sett på som noe nytt og annerledes. Jeg er fortsatt forundret over at mange ikke forstå hvor uendelig viktig det er å være mentalt sterk. Jeg blir fortsatt like satt ut over hvor lite kunnskap det er om mental helse i landet vårt. Jeg er stadig sjokkert når jeg møter folk som synes psykiske utfordringer er for de svake. Jeg er fortsatt frustrert over at politikerne ikke vil investere i ungenes mentale helse på skolen.
Du kan nemlig aldri bli FOR mentalt sterk. Aldri!
Ps. På fredag skal Maria og jeg på besøk til God Morgen Norge på TV2.
Håper du vil se på 🙂
Christine – også kalt Otters
6 tanker om “Er det lettere å snakke om hemorroider enn om hvordan vi har det inni oss?”
aen67
Hei Fikk desverre ikke lest VG-reportasjen. Kunne du ha lagt den ut på bloggen din? MvhAnn Elisabeth Nes
Date: Mon, 24 Aug 2015 19:27:04 +0000 To: annelisabethnes@hotmail.com
christineotterstad - også kalt Otters
Hei 🙂
Jeg har reportasjen, men er uskikker, på om jeg kan legge den ut på bloggen ift lover og regler? Jeg skal sjekke det opp 🙂
Anonym
Takk for DIN gode blogg & treffende artikler i KK 🙂 DU og ikke minst Maria skal være SUPER STOLTE for budskapet dere fikk frem i VG!!! Jeg HEIER virkelig på dere & budskapet deres ❤ Lykke til 🙂 🙂
Pssst !! Turen DU skulle ha i høst med KK ble den kansellert ??
christineotterstad - også kalt Otters
Hei, Tusen takk 🙂
Turen måtte jeg utsette, dessverre. Mye som skjer, serru 😉 MEN; jeg henger meg på høstens KK camp om tre uker. Der skal jeg holde foredrag og spre mitt glade budskap hele uka 🙂 Bar å henge seg på!
annekarin799
Jeg er så enig, både mht at vi ikke kan snakke om hvordan vi har det inni oss, og at politikerne ikke vil investere i ungdommers mentale helse. Når en ungdom (eller ung voksen) må vente i 6 måneder for å få time til psykolog, da er det noe fryktelig galt. Hadde han brukket foten, hadde det jo vært rett inn. Enda man neppe dør av en brukket fot. Selv jobber jeg med retorikk, presentasjonsteknikk og møteledelse (kurs) og det som går igjen er det mentale. Tør ikke ditt og tør ikke datt. Vi jobber mye mentalt under kursene, og det har gjort meg veldig interessert i hjernen vår. Veldig spennende klump, det der. Og så mye vi kan gjøre med mental trening! Så mye livet vårt styres av det mentale. Hvorfor har vi ikke mental trening som en del av skolen, på lik linje med gym? Eller matte, for den saks skyld?
christineotterstad - også kalt Otters
Så enig Anne Karin 🙂