Jeg har blitt spurt om å videreformidle en historie for en venn av meg. Han er svært engasjert i mobbedebatten som pågår for tiden. Det skal være meg en ære. Historien ble fortalt over en kaffekopp og er nå fritt fortalt etter min egen hukommelse.
Kompisen min ble mobbet i perioder da han gikk på barneskolen. Han var en vanlig gutt. Ikke luktet han vondt, ikke var han spesielt nerdete og ikke var han ressurssvak på noen som helst måte. Men, det var én ting som gjorde ham til et ganske takknemlig offer for mobberen: det var veldig lett å få ham sinna.
De var tre stykker. En som stort sett ledet det hele an og to som fulgte trofast etter sin leder. Han er selv usikker på når, men på ett eller annet tidspunkt var det noen som fant ut at bare de terget lenge nok, så ville det tippe over. Noen ganger kunne ertingen, knuffingen og luenappingen vare i dager. Alle visste at det bare var spørsmål om tid før begeret rant over og det gikk i svart. Gleden var stor da disse tre gutta endelig kunne nyte synet av en spedbygd, illsint gutt som hylte, gråt og truet med å banke hele klassen om de ikke holdt seg unna.
Det ble tatt opp på et foreldremøte. Foreldrene til gutten, samt noen andre foreldre, ville ha slutt på denne plagingen. Foreldrene til gutten kalte en spade for en spade. De ramset opp navnene til de guttene som plaget sønnen deres. De ba om at foreldrene og gutta kunne ta et møte, slik at de fikk snakket sammen og ryddet opp. Noen av de andre foreldrene spurte om dette kanskje burde vært tatt opp i klassen? Kanskje alle burde være med på å løse dette sammen?
Moren til han ene som plaget gutten reiste seg opp og sa at dette kom hun aldri til å bli med på. Skulle hennes sønn stilles til veggs bare fordi han hadde tøyset med en klassekamerat? Faren til den andre «plageren» mente at nå måtte de fader meg skjerpe seg! Han hadde selv vært en urokråke på skolen og det hadde da sannelig gått bra! Dette var storm i vannglass!
Moren til tredjemann i gruppa sa ingenting. Hun så skamfull ut. Rød i ansiktet og møtte ingen blikk.
Samme kveld, da foreldremøtet var ferdig, ringte det på døra til kameraten min. Utenfor sto moren som ikke hadde sagt noe på foreldremøtet. Bak henne sto en skamfull gutt. Han gikk frem, tok gutten i hånda og ba om unnskyldning. Han lovet å aldri mer erte ham. Så gravde han i lomma si, fant frem VIF-lua si og ga den til klassekameraten sin. «Den er din. Jeg lover at den aldri skal bli kasta rundt!» sa han. Så gikk de.
Jeg tror det er overflødig å poengtere hvem som fortsatte å plage gutten – og hvem som sluttet.
Utrolig mye går i arv. Øyenfarge, kroppsbygning, familieverdier, empati, raushet og visstnok også idioti…..
Kjære foreldre, ingen sak er lik. Det er selvfølgelig flere siden av en sak. Men, aldri skygg unna ansvaret du har som mor, far og medmenneske selv om det viser seg at det er din arving som har gjort en feil. Barna våre gjør feil – og det er greit, men det er vårt ansvar å vise de riktig vei. Det er ALLTID vårt ansvar!
Christine – også kalt Otters
11 thoughts on “Idioti går i arv”
Janne
Tusen takk for en god blogg, et viktig innspill i den «evigvarende» mobbedebatten. Min yngste datter har hatt samme erfaring som din venn, men heldigvis etter snart 5 år ser dette ut til at hun får «fred». Dette måtte et rektorskifte på skolen til, før ting ble tatt tak i. Må innrømme at jeg enkelte ganger har angret på at jeg har lært mine barn at det aldri er lov å slå først…. En ting har i hvertfall livet lært meg, mine barn er ikke bedre enn andres (heldigvis).
Terjemk
Er det noen som tenker på å spørre hva årsaken er til at disse som mobber, faktisk mobber? Er det noen som ser deres behov? Ingen barn har behov av å mobbe eller krenke andre. Hva er det uttrykk for da?
Mikey
Jeg ble selv delvis fryst ut av klassen på VGS (blant gutta, utenom 1 kompis). Det ironiske er at 2-3 av de som var mest delaktige i dette er nå utdannet lærere og skal liksom stoppe mobbing. Ergo, jeg har svært liten tro på lærerstanden kan gjøre noe i det hele tatt med dette.
Ida A
Kjempegodt innlegg! Som nyutdannet lærer er jeg bekymret over hvordan mobbesakene jeg vil komme borti vil utarte seg. Skolen har et kjempeansvar for å ta tak i mobbeproblematikk, men det har jaggu foreldre også. Kudos til de som ikke drar «mitt barn gjør ikke slikt!»-linja for å beskytte sin egen stolthet, men heller tar tak i saken og er gode forbilder, både i ord og handling.
Anonym
Så flott innlegg, hvis man kan si det om så leie hendelser. Jobber sjøl som assistent i skole, «ser» likheter her. Kan jeg dele? Åse M. Date: Sun, 10 Jan 2016 16:10:36 +0000 To: aasemolstad@hotmail.com
christineotterstad - også kalt Otters
Del i vei du😄 Det er bare hyggelig
Anonym
Så «fin» historie. Veldig illustrerende. Jeg tenker at flere foreldre kan være «litt mere» kritiske til egne barn. Svarene i din histore er ren ansvarsfraskrivelse og mangel på kunnskap. Håper din venn ikke har fått varige mén , og at han forstår ; det er foreldrene som er udugelige som ikke tar ansvar for egne barn.
Jane Wernersen
Så bra du forteller denne historien! Det setter ting i perspektiv, hvem mobber, og hvordan kan de bare fortsette og fortsette? Jeg som mamma blir glad for å se at noen foreldre vet hvordan. Og jeg skal følge mammaen i historien din som eksempel, om det kommer opp noe. Godt skrevet også. Mon tro, hvorfor jeg ikke har sett denne bloggen før? Gleder meg til å følge deg videre, Otters 🙂
Carolina
Det står skrevet i media, sees på tv, og dokumentarer lages. Alle er vi enig om at noe må gjøres, men ingen handler. Det foregår overalt. På alle skoler. Alle venter vi på en «oppskrift» som skal løse opp i problemet. Gjerne på en måte som ikke gjør det ubehagelig. Men mobbing er noe man gjør mot noen, og som resulterer i at mottakeren ikke har det bra med seg selv. De værste mobbehistoriene ender med døden. Enda vergrer man seg for å løse problemet før det eskalerer. For å få løst problemet må man gjøre noe med det, og da må man også tåle å stå i noen ubehagelige situasjoner. Selv om det er ditt barn som mobber andre. Ta ansvar.
annekarin799
God historie. Jeg opplevde noe av det samme da jeg var liten. Foreldrene til han gutten som tok ansvar, tok han med hjem til oss, og han måtte gi meg lørdagsgodteriet sitt. Men det var nok skammen som brant mest i ham. Uansett, vi fikk et godt forhold etterpå. Det er nok en grunn til at de som mobber mobber. Med det sagt, det hender også at vi har forskjellig terskel for hva som er ok tøysing og det som oppleves som vondt erting og mobbing. Da er det viktig, mener jeg, at barnet sier i fra til foreldrene sine, som igjen sier i fra til foreldrene til de som utøver ertingen og/eller mobbingen, eller til læreren. Jeg skal innrømme at jeg som barn kunne tøyse veldig mye. Jeg ser humor i det meste og i de fleste. Men jeg mente (og mener fortsatt) inne noe vondt med det. Et eksempel: Jeg ertet en venninne som var politisk aktiv i venstre. For meg var det godlynt erting, men hun syns ikke det var gøy. Det tok mange år før hun sa det til meg. Så hvor går grensen? Den varierer jo, og da er det viktig at den som opplever dette som vondt, sier i fra (og så må det selvsagt respekteres).
Else Sprossa Rønnevig
Godt fortalt og jeg er helt enig. Jeg har mange historier der mine barn gjorde noe de ikke burde gjort, men vi tok fatt i dette. Etter at vi hadde snakket gjennom saken fikk de 2 valg. De kunne gå alene å be om unnskyldning, eller jeg kunne gå med dem. Som regel ble det til at de ønsket meg med : ) Jeg vet at de har lært av dette.