Det er jo bare engasjement, er det ikke?

Tenk deg at du jobber på et prosjekt på jobben. Teamet ditt har jobbet med dette prosjektet en stund. Det forventes at dere leverer. Det er viktig at dere drar i land dette prosjektet. Det er en del som står på spill. Kanskje er det ikke verdens undergang om dette ikke skulle gå, men samtidig er det en del følelser knyttet til dette prosjektet. Det er en del forventninger fra omverden som gjør at det nesten blir litt skummelt å jobbe med dette. Skummelt og gøy på samme tid. En del folk følger med fra sidelinjen og er spent på resultatet. De kommenterer, de oppmuntrer, men de kan også være nådeløse om noe skulle gå galt.

Dere kjenner at dere er i en fin flyt og at ting går greit. Men plutselig gjør dessverre Geir en liten feil. Det er ikke store feilen, men han har glemt et par sjekkpunkter slik at prosjektet blir forsinket. Se for deg at i det sekundet feilen er gjort, smeller døra opp med et brak og inn kommer sjefen. Sjefen er irritert. Han roper ut at dette er fader ikke bra nok! HVA POKKER? EN FEIL??! Gjorde du EN FEIL, Geir?? Dette er ikke bra, Geir! Skjønner du det? Sjefen rister oppgitt på hodet, slår ut med armene og forsvinner ut av rommet.

Gruppa titter på hverandre. Hva skjedde? Hvem tror han at han er? Hvordan i helvete kan en sjef tro at kjefting og roping får det beste ut av teamet?? Har han ikke lært noe i løpet av disse åra? Har han aldri gjort feil selv? Teamet fortsetter å jobbe, men nå litt mer passivt, litt mer forsiktig. De titter litt bort på den lukkede døra i frykt for at den igjen skal fyke opp. Plutselig ble de litt reddere for å gjøre feil enn før…..De har jo tatt opp dette med sjefen før, men fikk i svar at det er jo bare engasjement. Sjefen blir så engasjert, skjønner du…

Nå vil jeg at du skal ta dette eksempelet og sette det inn i en helt vanlig, gjennomsnittlig fotball eller håndballkamp for barn eller ungdom. En hvilken som helst kamp.

Jeg vil at du skal huske sjefen sin oppførsel. Jeg vil at du skal se for deg hva en slik oppførsel gjør med barn som er redde for å gjøre feil. Jeg vil at du skal tenke litt igjennom hva sjefen sin oppførsel gjør med treningsgleden og selvtilliten til ungene som jobber i det teamet som er ute på banen og gjør så godt de kan.

Dette skjer nemlig hele tiden. Hver dag på norske baner. På kamper og på treninger. Forskjellen er bare at innen idretten er det visst LOV å hyle og kjefte på teamet sitt når de ikke presterer. Det er visst lov å slå oppgitt ut med armene og riste oppgitt på hodet over sitt eget team. Det er visst lov å ikke tillate feil.

Bare så synd at unger, i likhet med voksne, ikke blir bedre av å bli hylt til. Bare så synd at unger blir utrygge av å få kjeft og oppgitte blikk når de gjør feil. Men, det burde de kanskje tåle, eller? Jeg mener, det er jo tross alt bare engasjement?

Til dere trenere der ute som bruker kjeft, hyling og negativt kroppsspråk for å få teamet til å prestere:
Hva om sjefen din kom busende inn på kontoret ditt og hylte til deg hver gang du gjorde en feil på jobben? Hvor lenge ville du fortsatt i stillingen?

Men, kanskje er det noe du bare må tåle? Det er tross alt ikke vondt ment, det er jo bare engasjement, ikke sant?

Christine – også kalt Otters