ChristineOtterstad – også kalt Otters

I går kom jeg over en artikkel av Ingrid Kristiansen som var så bra at jeg nesten hørte englekor i bakgrunnen da jeg leste den. På en glitrende måte poengterer hun idiotien i å kalle 12 åringer supertalenter. Hun avslutter med å en beskjed til oss voksne der hun oppfordrer oss til å la barn få lov til å utvikle seg gradvis slik at de ikke blir utbrente allerede før de blir seniorer.

I dag har jeg lyst til å snakke til mammaer, pappaer og trenere som har barn som driver med idrett. En hvilken som helst idrett.

De siste årene har jeg stort sett jobbet med toppidrettsutøvere, altså idrettsutøvere som lever av sporten sin. Naturlig nok er dette unge mennesker som har en utrolig stor indre motivasjon. For disse menneskene betyr sporten alt. Deres lykke er helt avhengig av hva de presterer på banen eller i løypa. For dere som ikke utøver toppidrett så kan dette sikkert være vanskelig å forstå, det er tross alt bare sport. Jeg er for så vidt enig i at det bare er sport, men samtidig må vi også respektere at dette er selve livet til disse menneskene. Lidenskap fortjener respekt.

Det er når ting butter at jeg ofte blir tilkalt. Min oppgave er å snakke med disse menneskene som lever for idretten sin. Løsne opp, sette ting i perspektiv, gi ny motivasjon, stille spørsmål og finne nye måter å tenke på.

Skal jeg fortelle deg hva som oftest er den største bekymringen for disse unge menneskene? De er redde for å skuffe mamma og pappa. De er redde for å skuffe DEG!

«Men hva med deg selv?» kan jeg spørre. «Men mamma og pappa har ofret så mye for min skyld» svarer de veldig ofte.

Dette går fint å lære seg å takle for de som er 17 år, kanskje 20 år eller 32 år, de er tross alt unge, voksne mennesker. Men det er IKKE greit å gi et slikt ansvar til en 13-14 åring! Når du er 13 år så har du i ÈN mening, og det er mammas eller pappas! Mamma og pappa er malen. Om mamma eller pappa sier at du er et fotballtalent og burde satse alt du eier og har på en fotballkarriere, så er det dette som er sannheten. Inntil barnet har fått utviklet en egen mening så burde idrett være en bonus og ikke det viktigste i livet. Jeg vet det skjærer i ørene på mange av dere, men idrett handler ikke alltid om å være best, det handler om å ELSKE idretten sin mest. Da vil du bli god. Kanskje ikke som 14 åring, men på sikt.

Kjære foreldre: barneidretten handler ikke om DEG. Den handler om ungen din. Det handler om at barnet ditt nå gjør noe de kanskje en dag vil elske så høyt at de vil fortsette med det. Men DET er ikke opp til deg!

Christine – også kalt Otters

Følg Otters på facebook her

Neste kurs med Otters er i Bergen, sjekk her