ChristineOtterstad – også kalt Otters

Månedlige arkiver: oktober 2016

• Dette kan du gjøre når barnet ditt gruer seg til å holde fremføring foran klassen.

  Posted at 2:20 pm by christineotterstad - også kalt Otters, on 24. oktober 2016

  @ Sørg for at barnet ditt er godt forberedt. Selv jeg, som lever av å holde foredrag, må pugge stoffet utenat. Jeg står i kjellerstua og snakker høyt for meg selv. Ikke bare én gang, men så mange ganger som skal til for at jeg føler meg trygg på det jeg skal si. Jeg starter aldri å øve dagen før, minst et par dager før. De gangene jeg har slurvet med forberedelsene, er jeg mer usikker enn når jeg er godt forberedt.

  @ Når vi tenker på presentasjonen eller andre ting vi skal prestere, ser vi alltid for oss bilder eller en film i hodet (filmen/bildene er fantasien din, altså det du tenker). Det gjør vi alle. Ser du for deg at noe forferdelig skal skje, så utløser dette negative følelser. Ser du for deg at noe bra skal skje, så utløser dette bra følelser. Når vi gruer oss ser vi ofte for oss at noe fælt skal skje, som at du glemmer det du skal si eller kanskje at alle ser at du er overstadig nervøs. Denne «filmen» bestemmer vi selv hvordan skal være, bare vi konsentrerer oss om å gjøre det. Be barnet ditt KUN spille en film der presentasjonen går BRA. Vær helt rolig når du ser for deg hva som skal skje, altså når du spiller filmen i hodet ditt. KUN de tingene du ØNSKER skal skje, skal du se for deg. Om den gamle, skumle filmen «tvinger» seg fram i hodet, så avbryt den så fort den dukker opp. Kjør på med den nye, fine og rolige filmen. Om og om igjen. Vi gruer oss fordi vi ofte ser for oss det verste scenarioet. Poenget er at vi vet jo aldri hva som skjer der fremme, så hvorfor ikke se for deg det beste scenarioet, slik at du føler deg trygg og rolig før du møter utfordringen?

  @ Få barnet til å være «sterk i kroppen» med rett rygg, høy hake, frem med kassa og litt brede ben når det begynner fremføringen. Be barnet tvinge seg selv til å puste rooolig og snakke med overdrevent sakte og «dyp» stemme. På denne måten vil barnet roe ned seg selv.

  @ Be barnet gjenta (rolig) til seg selv «dette går fint, jeg er rolig, jeg er trygg og jeg kan det jeg skal snakke om» så mange ganger det trengs på forhånd.

  @ Minn barnet ditt på at en følelse er kun en følelse, den er ikke farlig. En følelse er som en gjest, den forsvinner igjen. Litt «gruing» er faktisk bare sunt, for da er du ekstra skjerpet og det betyr bare at dette betyr noe for deg. Se på «gruingen» som en venn som skal hjelpe deg til å yte ditt beste.

  Voila, der har du oppskriften! LYKKE TIL!

  

  Foredrag i Oslo konserthus 🙂

  Christine – også kalt Otters

  Følg Otters på Facebook her

   

  Share this:

  • Twitter
  • Facebook

  Lik dette:

  Lik Laster...
  | 1 kommentar

• Balansen mellom ja og nei

  Posted at 7:36 pm by christineotterstad - også kalt Otters, on 16. oktober 2016

  «Når du sier nei til andre, sier du ja til deg selv.»

  Denne setningen hørte jeg for noen dager siden da jeg var på boklanseringen for boken «Hverdagspsyk»» på CappelenDamm. Ingen ny oppdagelse, for øvrig, men likevel tar jeg meg i å oppdage alvoret i den igjen og igjen.

  På løpeturen i dag oppdaget jeg at jeg var glad for første gang på flere uker. Ikke at jeg har gått rundt og vært deppa eller noe, men jeg har heller ikke vært særlig glad. Jeg hadde glemt at det er et alternativ, å være glad.

  Misforstå meg rett, jeg er ikke tilhenger av å løpe rundt og være så forbanna lykkelig hele tiden. Det er ikke mulig å være kronisk lykkelig, da er du enten i en manisk tilstand eller stormende nyforelsket. Jeg er ingen av delene. Men jeg må innrømme at jeg hadde satt pris på å være glad sånn innimellom. I hvert fall oftere enn jeg har vært i det siste.

  «Når du sier nei til andre, sier du ja til deg selv». Egentlig synes jeg det er en egoistisk påstand. Den støtter min mening om at nå må vi snart bremse vårt eget selvrealiseringsbehov og faktisk begynne å tenke utover igjen. De siste årene har vi vært så opptatte med å finne oss selv og grave etter indre fred at vi omtrent har glemt at det finnes andre der ute. Hvor ble det av behovet for  å redde verden og elske sin neste?

  Det er her jeg er splittet. Det er her jeg ofte driter meg ut. Jeg trenger å lære meg til å si «Ja takk, begge deler!» Jeg trenger å lære meg til å si ja til både det JEG vil og til det andre vil. Bare ikke nødvendigvis på likt.

  Vi klarer nemlig ikke alltid å være der for alle på alle arenaer til enhver tid. Vi klarer ikke å være der 100% for jobben, for familien vår og for vennene våre på likt. Vi må velge. Vi må hele tiden ta valg. Vi må stadig velge bort noe. Det jeg har oppdaget er at jeg som oftest har valgt bort de arenaene som klager minst og som går stillest i dørene. Det er enklest sånn. Det blir minst styr av sånt.

  Men er det riktig?

  Jeg har den siste uken takket nei til mye jeg vanligvis sier ja til, og sagt ja til ting jeg vanligvis sier nei til. Ikke for å være vrang eller egoistisk, men fordi jeg ønsker å være litt mer glad. Jeg har sagt litt mer ja til meg selv denne uken, og litt mindre ja til andre. Neste uke gjør jeg kanskje motsatt. Det gjelder å finne balansen mellom ja og nei. Klarer du det blir du glad. Enkelt og greit 🙂

   

  Christine – også kalt Otters

  Følg Otters på Facebook

   

   

   

  Share this:

  • Twitter
  • Facebook

  Lik dette:

  Lik Laster...
  | 3 kommentarer

• Det er fader ikke lett å være troll i disse tider

  Posted at 3:55 pm by christineotterstad - også kalt Otters, on 6. oktober 2016

  Da jeg var liten var jeg veldig redd for å gå over broer. Mormoren min hadde gjort sin plikt og videreført alt som kunne oppdrives av norsk eventyrarv. Broer, troll, prinsesser og ikke minst geiter ble liksom aldri det samme etter å ha fått de mer eller mindre groteske nasjonalskattene under huden. Vi var ofte på tur i Østmarka, mormor og jeg. Det er neppe tilfeldig at vi hver gang måtte krysse en bro. Med hjertet i halsen tok jeg sats og løp over broa. Hver gang like forundret over at det gikk bra denne gangen også. Mormor kom bak og trampet litt ekstra hardt når hun var midt på broa, for å vekke trollet. Så kastet hun trassig med hodet og gikk rolig videre. «Det er ikke noe å være redd for! Troll sprekker om de får sola på seg!» ropte hun gledesstrålende.  Ingen kunne skremme min mormor, selv ikke et troll. Jeg var full av beundring.

  Vi skriver 2016. Jeg vet ikke om det fortsatt finnes bestemødre som skremmer barnebarna sine med skumle eventyr, men jeg håper det. Jeg lærte nemlig en viktig lekse av mormora mi. Jeg lærte å gå rolig over broa, til tross for muligheten for at det skulle kunne poppe opp et troll. Jeg lærte å trampe litt ekstra, bare for moro skyld og fordi jeg kan, for så å gå rolig videre.

  Trollene i 2016 kalles nettroll. De bor ikke lenger under en bro, de bor bak en PC-skjerm. Utover dette har de forandret seg lite. De liker ikke at vi utfordrer ved å gå over broa deres. De liker heller ikke at vi tramper litt hardt. Da blir de sinte og hopper frem for å skremme. I likhet med eventyret så er det ikke et vakkert syn når de hopper frem. De har tross alt liten tid på seg før de kryper tilbake til gjemmestedet sitt, så når de først viser seg må de gjøre inntrykk. De mest krenkende, de mest rasistiske, de mest nedverdigende ytringene og ordene spys ut av kjeften på trollet før det trekker seg tilbake og venter på neste offer. Slik går no dagan for trollene. Noen dager har de det mer travelt enn andre. Det kommer litt an på om noen har sagt ting på bloggen sin som er trollprovoserende, eller kanskje noen har lyst til å være homo i fred, eller kanskje noen har gått inn i feil butikk med hijab. Det er i grunn mye å holde styr på for et stakkars nettroll.

  Jeg forstår at det ikke er så lett å være troll i 2016. Folk er blitt mer som mormora mi. Respekten for troll har avtatt. Flere folk enn før tør trampe litt ekstra før de kaster trassig med hodet og går rolig videre. Hvordan skal et stakkars troll få respekt i disse dager? Kanskje det er derfor trollene har begynt å samle seg i flokk? I flokk blir man sterk og tøff! Ulempen er at det ofte blir trangt om plassen under broa når mange troll presser seg sammen. Noen troll dyttes ut i dagslys, og da er det gjort! De sprekker som skjøre såpebobler hele gjengen, for trollvirksomhet tåler ikke samfunnets dagslys. Poff! Der sprakk de, en etter en. Stakkars, stakkars troll!

  Nei, det er fader ikke lett å være troll i 2016 når folk oppfører seg som de gjør. Det var mye enklere før, da det var god plass under broa og folk faktisk ble redde da de trampet på deres bro. Satans dagslys altså!

  Christine – også kalt Otters

  Følg Otters på facebook

   

   

  Share this:

  • Twitter
  • Facebook

  Lik dette:

  Lik Laster...
  | 1 kommentar

• Merke

• Nylige innlegg

  • Det er som det er. FERDIG SNAKKA!
  • Hvor er alle pappaene?
  • Multimindfulness
  • 16 tips til hvordan du blir mest mulig misfornøyd med tilværelsen
  • Med altfor lite selvinnsikt i en altfor stor Dorthe Skappelgenser.

• Christine Otterstad

  Christine Otterstad

• Follow ChristineOtterstad – også kalt Otters on WordPress.com

• Arkiv

  • desember 2017
  • november 2017
  • oktober 2017
  • mars 2017
  • februar 2017
  • januar 2017
  • oktober 2016
  • september 2016
  • april 2016
  • mars 2016
  • februar 2016
  • januar 2016
  • desember 2015
  • november 2015
  • oktober 2015
  • september 2015
  • august 2015
  • juli 2015
  • mai 2015
  • april 2015
  • mars 2015
  • februar 2015
  • januar 2015
  • desember 2014
  • november 2014
  • oktober 2014
  • september 2014
  • august 2014
  • juli 2014
  • juni 2014
  • mai 2014
  • april 2014
  • mars 2014
  • februar 2014
  • januar 2014
  • november 2013
  • oktober 2013
  • september 2013
  • august 2013
  • juli 2013
  • juni 2013
  • mai 2013
  • april 2013
  • mars 2013
  • februar 2013
  • januar 2013
  • desember 2012
  • november 2012
  • oktober 2012
  • september 2012
  • august 2012
  • juli 2012
  • juni 2012
  • mai 2012

• Mest sette innlegg & sider

  • Les mer om Christine Otterstad
  • Du dør bare èn gang!