Da jeg var liten gledet jeg meg alltid til å bli voksen. Jeg gledet meg til aldri å føle meg usikker, utenfor eller ensom. Jeg gledet meg til å vasse i indre trygghet. Jeg gledet meg til å gå i alle verdens selskaper og sosiale settinger uten å grue meg. Jeg så for meg fancy selskaper der jeg svinset litt sånn lekent og sprudlende rundt blant venner. Ingen følte seg utenfor, ingen lurte på om de var gode nok eller om det de sa var dumt. Vi var jo voksne, må vite. Voksne tenker ikke sånn….
Det siste året har jeg brukt mye tid på finne min egen indre trygghet. Den har nemlig alltid glimret med sitt fravær. Dette måtte jeg skuffet konstatere da jeg rundet 30 år og innså at min barndoms overbevisning var intet annet enn sprøyt.
Da jeg kom i tyveårene tittet jeg forundret opp og lurte på når denne indre tryggheten skulle inntreffe? Jeg kunne kalle meg voksen, så hvorfor kom den ikke? Da jeg rundet 30 begynte jeg å føle meg snytt. Da jeg nærmet meg 40 innså jeg at jeg ikke bare var voksen, jeg nærmet meg middeladrende. Jeg var middelaldrende(!) og status var at jeg fortsatt var et menneske uten et snev av indre trygghet.
Indre trygghet kommer ikke rekende på ei fjøl selv om vi kan kalle oss voksne. Nesten tvert imot vil jeg si. Fraværet av trygghet vil for mange bli mer påtrengende og tydelig i løpet av årene, fordi vi ofte går med en forventing om at det nå burde vært annerledes.
Selv måtte jeg ta en runde med meg selv for noen år siden. Jeg ønsket, en gang for alle, å lande i meg selv. Jeg var innstilt på å gjøre den jobben som krevdes og jeg var innstilt på å bruke den tiden det måtte ta. Jeg var overmoden for en forandring. Jeg fant ut noe veldig viktig. Jeg hadde lett på feil sted. I alle år hadde jeg lett der ute etter noe (eller noen) som kunne hjelpe meg i å finne tryggheten inni meg. Men tryggheten finnes ikke der ute, den finnes kun inne i oss. Vi kan selvfølgelig oppsøke både steder, situasjoner og mennesker som inspirerer og trigger vår indre trygghet, men faktum er at selve trygghetsfundamentet bor kun ett sted, inne i deg. Selv klarte jeg å finne min indre trygghet ved å fokusere på tre ting:
Uselviskhet: Uselviskhet er et ord vi bruker lite, men som vi med fordel kan ta i bruk igjen slik samfunnet har blitt. Det første jeg måtte øve på var å sette meg selv til side. Jeg begynte å fokusere på menneskene og verden rundt meg og mindre på meg selv. Det var deilig befriende å sette mitt eget ego til side og bare få lov til å bry meg om andre. Jeg pleier å si «Jo lavere selvtillit, jo høyere ego»; dette er det verdt å tenke litt på.
Bra nok: Joda, det er en banal setning, men den har enorm makt om du bare sier den ofte nok til deg selv. Minn deg selv på at du er bra nok som du er. Jo oftere, jo bedre. Ingen er som deg, og ingen kan gjøre en bedre jobb i å være deg enn nettopp deg selv.
Meditasjon: Jeg hadde aldri trodd at jeg var typen til å meditere, men så feil kan man ta. Meditasjon har gjort at jeg evner å være mer til stede i enhver situasjon og ikke minst i meg selv. Jeg har fått bedre konsentrasjon og et bedre fokus på det som er viktig. Men viktigst av alt, jeg har funnet tryggheten i meg selv.
Jeg svinser fortsatt ikke lekent og sprudlende rundt i selskaper, men jeg kan ikke skylde på manglende indre trygghet lenger. Jeg tror jeg vil skylde på at jeg er blitt middelaldrende.
Christine – også kalt Otters
(Dette innlegget er tidligere publisert i min faste spalte i KK)
