Er det ikke pussig hvordan bildene i hodet (veldig) ofte ikke samsvarer med virkeligheten?
For noen dager siden bestemte jeg for å være på hytta helt alene. Jeg har en bok å skrive ferdig, jeg har KK artikkel som skal sendes inn og jeg har flere oppdrag som står på vent. Jeg trenger arbeidsro.
Jeg så for meg at jeg skulle sitte i min lille røde stuga med en varm tekopp og en romantisk, stor og lodden Dorthe Skappelgenser. Kreativiteten skulle trille ut igjennom fingrene som danset lynraskt og lekent over tastaturet. I pausene skulle jeg tusle ned til stranden og skue utover sjøen med en indre ro som ville vippet selve Dalai Lama av pinnen. Jeg skulle bli selve svaret på mindfullness!
Da jeg sto på verandaen og vinket farvel til folka mine begynte det å demre for meg at jeg muligens hadde gjort en liten feilvurdering av meg selv. Jeg hadde helt glemt at jeg er ekstremt mørkeredd, at jeg har en fantasi som lever sitt eget liv og er avhengig av folk rundt meg 24/7. Den indre roen glimret med sitt fravær, men på den andre siden fikk jeg støvsugd hele hytta, satt en pizzadeig til heving, sett Sinnasnekkeren, spist en pose Svenske Bilar, sjekket 13 ganger om døra var forsvarlig låst og ringt alle som sto på telefonlista mi for å slå av en prat.
Jeg kunne formelig høre Hanne, venninnen min, himle med øynene da jeg ringte og fortalte at jeg nettopp hadde oppdaget at jeg ikke var særlig god på å være på ei hytta mokk alene milevis fra folk.
Marianne, venninne nr 2, minnet meg på at jeg er redd for alt! Jeg var til og med redd for HENNE da jeg var liten – og hun ser ut som et lykketroll på Proxac!
(De så det komme, begge to! Idioter!)
Vi lager oss ofte perfekte bilder i hodet. Vi jasser opp store forventninger rundt ferier, om hvordan et ekteskap skal se ut, hvor inspirerende en jobb skal være og rundt oss selv. Poenget er at ting er sjelden slik i virkeligheten. Unger kjeder seg og er ufordragelige i feirer også. Gubben slutter som regel å kjøpe blomster etter at den første forelskelsen har lagt seg og jobb er for mange kun en jobb og ikke et kall. Det er slik livet ER for de fleste av oss.
De aller mest glansede bildene er som oftest kun ikke i våre hoder. Men, innimellom disse bildene ligger det små negativer som bør tittes nærmere på. Disse negativene er ikke så enkle å se som de store bildene, men de er der. Disse små negativene er det ekte livet og de befinner seg overalt. De ligger i kjæresten sitt smil, de ligger i bilringene du har fått rundt magen fordi du har kost deg på venninnekvelder. De ligger i det møtet du var helt på høyde på jobben og de ligger i helt vanlige tacokvelder. De ligger i en biltur med en kaffe i hånda. De ligger ikke i den dyre presangen du fikk av kjæreste, de ligger i det faktum at kjæresten har satt av tid og energi på å faktisk skaffe den. De ligger i smsene fra venninnene dine der de skriver at jeg kan ringe fra hytta midt på natta om jeg vil, de skal legge telefonen på puta. Det er disse små negativene som er livet.
Vi kan ikke konstruere livet i perfekte bilder på forhånd for så å etterleve de. Skuffelsen blir nemlig stor når vi oppdager at bildene i hodet ikke engang blir i nærheten av virkeligheten. Livet ligger i de små negativene som vi graver frem fra de store perfekte bildene. Om du KUN går etter de store, glansede bildene havner du nemlig fort på ei hytta milevis fra folk med altfor store forventinger til deg selv og en altfor stor Dorthe Skappelgenser.
Christine – også kalt Otters
8.mars er jeg en av mange kule foredragsholdere på årets happening She Conference. Du kommer vel?
Fra lykkelige stunder der hytta var full av folk og sommeren lå foran oss.
