Jeg har holdt på i en del år nå. Vært mye rundt i Norges land og holdt foredrag om hvordan vi best mulig kan utruste ungene våre mentalt. Mange, altfor mange foreldre, er smådesperate etter læring og kunnskap som de kan ta med hjem til barnet eller ungdommen sin som sliter.
«Han sliter for tiden» sier de «Vi vet ikke hva vi skal gjøre for å nå frem til ham! Han sitter kun på rommet sitt og sturer» Jeg ser rådvillheten og motløsheten i blikkene deres og håper intenst at jeg kan bidra med hjelp og håp.
Jeg har også vært mye rundt hos andre foredragsholdere. Samme sjanger, men ofte med litt forskjellig vinkling. Ofte er det barske menn, ofte er det idrettsstjerner som har lagt karrieren på hylla og noen ganger en psykolog eller to som klarer å få selv det tørreste stoffet til å fremstå som småvittig og tøysete.
Alle disse eventene, foredragene og kursene har to fellesnevnere: 1) Folk kommer fordi de ønsker å lære noe nytt inne mental trening som de kan bruke på seg selv og på ungene sine. 2) salen er som oftest kjemisk ren for mannfolk.
Hvor pokker er mannfolka?
Jeg må rett og slett spørre! Ikke for å ta noen eller henge ut noen. Ikke fordi jeg er en sinna rødstrømpe eller mannehater, men fordi jeg lurer.
Hvorfor er det (nesten) bare mammaene som søker ut etter kunnskap på dette området?
Tror dere ikke på sånne mentale greier? Finner dere andre måter å tilegne dere samme kunnskap på? Har dere ikke tid? Appellerer det rett og slett ikke til menn?
Sånn helt seriøst, jeg bare lurer? 
Christine – også kalt Otters
